Little Corn Island og eksamenslesing

Åshild (vi har fått med oss en til på tur, jippi), Catarina og jeg stakk en snartur til Karibien i helgen for å lade opp batteriene. Øya er så liten at den fint kan gåes rundt på på ett par timer, og det finnes ingen veier, kun en brolagt sti som går over deler av øya, men langt ifra hele. Reisen bestod igrunn av å ligger rett ut på stranden og lese og høre på musikk, slappe helt av og gå turer på øya. Det er ikke stort mer å si enn at det var en helt himmelsk helg i vakre omgivelser og med godt selskap. Bildene taler for seg selv.

Altså, Åshild og Catarina.

Little Corn Island

Det første vi så da vi sto opp om morgen.

Her bodde vi. Veldig enkelt, og uten det spor av luksus. Dør til toalettet/"badet" var ikke-eksisterende, men pytt. Hytta var et reisverk med plater på utsiden, og inneholdt to senger, en stol og et bord. Men, trenger man mer?

På tur rundt øya

Hengekøyekultur

Ettersom det ikke finnes veier, og dette er en øy, blir alt fraktet med båt, og varene blir trillet på bårer rundt om på øya.

Vår ville natt på Big Corn Island bestod i ett glass med rum og kortspill. Ganske harmløst med andre ord.

Vel tilbake fra turen, og godt inn i siste uken før eksamen er det mange tanker som surrer rundt. Det er skremmende hvor fort tiden går, vi har ikke mange dagene igjen i Leon, byen jeg har blitt så glad i. Det er mye å like ved Leon. Stemningen i gatene (minus slibrige kommentarer og smaskelyder fra mange av byens menn), parkene, veggmaleriene i byen og den rustikke sjarmen på bygningnene. Jeg synes det er en helt fantastisk by, som jeg såvidt rakk å se i fjor, men som jeg nå har falt helt pladask for. Det har blitt "vanlig" for meg å gå i gatene her, og hverdagen er fullstendig tilstede. Allikevel får jeg noen ganger en brå tanke om at jeg befinner meg i Nicaragua, det lille, vakre landet på andre siden av Atlanterhavet. Den tanken dukker fort opp når jeg sitter med musikk i ørene og kikker ut av vinduet fra bussen på vei hjem fra forelesning, eller mens jeg pusser tennene om kvelden og egentlig tenker på helt andre ting. Det er en fin tanke, en god tanke om noe trygt og godt. Jeg trives så godt her at det skal bli rart å dra, for denne tiden, i denne byen med disse menneskene vil jeg aldri få igjen. Akkurat det er trist. Vi står opp, spiser frokost, klager på varmen, går til forelesninger, jobber til eksamen, tar en kaffe, reiser, skravler, går på kino, er på La Olla Quemada (avslappet utested) og går ut og spiser sammen om kveldene. Det har vært noen fantastiske måneder frem til nå, og det er fremdeles mye jeg vil se og gjøre, men tiden strekker ikke til. Hjemmelengselen har vært ikke-eksisterende, og jeg skulle gjerne hatt en måned til her uten undervisning, bare reist mer, hengt i byen eller på en café med en god bok (ikke pensum). På den andre siden har jeg mange flotte mennesker hjemme som begynner å bli litt utålmodige, og det blir selvsagt ubeskrivelig koselig å se alle hjemme igjen.

Her på hostellet har vi hatt litt dårlige opplevelser med alt fra kakerlakker, mus og mark i vannet i dusjen og i springene ellers. Forhåpentlgivis har markene bare vært en kjapp tur innom før de turer videre.
Vi har hatt siste arbeidet i seminargruppen, med seminarleder Beate. Jeg har aldri jobbet i seminargrupper før, men skulle nå ønske jeg hadde gjort det! Gull verdt! Nå består dagene i stor grad av eksamensjobbing, og en liten pause i ny og ne! Det er uten tvil interessant å bo med over 20 andre som har eksamen i samme periode seg en selv. Eksamen finner sted tirsdag 24. april, og etter det har vi ett par dager i Leon. Takk og lov for det!!!

Eksamensnerding på sitt beste.

Etter 36 timer var vi fremme i Panama City...

Påskeferien er her og, og det som sannsynligvis (og forhåpentligvis) er årets lengste busstur er unnagjort. Etter å ha tilbrakt halvannet døgn på buss og to grenseoverganger, kom vi endelig frem til Panama City! Bussturen gikk overraskende lett, mens grenseovergangene var noe skikkelig møkk! Til gjengjeld kan vi nå tenke på at vi har tatt buss gjennom store deler av Mellom-Amerika, det er litt kult.

Kø på grensen mellom Nicaragua og Costa Rica

Reiseruten vår.

Vi kom oss altså til Panama til slutt!

Etter en såpass lang reise er det naturlig å bli litt slapp i kroppen, så vi gledet oss til å komme frem til hostellet og slenge oss nedpå! Det skulle vise seg å bli vanskelig, for reservasjonen vår var borte. Så vi startet med å trave Panama City's gater etter et nytt sted å bo. Til slutt endte vi opp på et hostell og fikk plass på rom sammen med 11 andre som backpacket! Min erfaring av backpackere er at mange ofte er veldig stolte av å fortelle hvor de har reist, hva de har sett og hvor lenge de har reist, denne kvelden ble intet unntak! Men stemningen på hostellet var god med gitarspilling og mye prat (det skal påpekes at Catarina og jeg satt med dataen og var asosiale før vi stakk avsted til middag).

Hostellet i Panama

Et ganske kult hostell

Utsikt over gamlebyen i Panama City

 Typisk min uflaks var det vannlekkasje i sengen over køyesengen min, og jeg fikk ett par drypp på meg iløpet av natten, sånn er hostell-livet! Vi tilbrakte den første kvelden og litt av den neste dagen i gamlebyen, men vi ville være litt nærmere den "nye" byen, så vi byttet bosted (heller ikke disse hadde reservasjonen vår, så vi ble sittende å vente til det ordnet seg. Ting tar tid!)! Vakker arkitektur og en flott utsikt mot den "nye" byen var noe av det vi så i gamlebyen. En virkelig vakker by!

I Leon er det lite muligheter for shopping, så det å kunne gå på store amerikaniserte kjøpesenter med air-condition og butikker vi kjente fra før av var himmelsk! På det første senteret vi var kom vi i snakk med en lokal. Han var veldig fornøyd med å høre at vi var fra Norge. Han pleide nemlig å se på norske jenter på nettet, og var interessert i å vite mer om norske jenter, resten av turen i heisen var ganske klein. Vi fikk rast fra oss på tre ulike sentre, før vi slitne pakket sammen og dro tilbake til hotellet og spiste middag i sengen mens vi så på TV. Det var godt å få sneket inn litt TV-titting også, det er ikke-eksisterende ellers!

Den "nye" byen

Den ene dagen tok vi ferje ut til en øy i Stillehavet som heter Taboga, og tilhører Panama. En ferjetur på 45-60 minutter tok oss så langt bort fra storbyen som man kan komme. Kanskje ikke i antall kilometer, men helt garantert med tanke på stilhet og ro. Det føltes som at vi var flere tiår tilbake i tid, det var så og si ingen biler og alt virket veldig annerledes.

Utsikt over "byen".

Vi fikk slappet av på stranden, og så fort vi var ferdige med å spise lunsj kom det et skikkelig uvær med både regn, vind, lyn og torden. Så da gjorde vi det vi gjør best (som vi har lært oss i Nicaragua), vi satt oss og ventet til båten skulle komme. Vi ble faktisk ganske kalde (noe vi ikke har vært på en god stund), og gleden var stor da vi visste at hotellet vi hadde tatt inn på hadde varmtvann! Så da vi endelig kom hjem, kalde før første gang på en evighet, ble vi ganske irriterte da det ikke var varmtvann!

Været snur fort

Den siste dagen var vi skikkelig turister. Vi tok CityTour-buss og var ved Panama-kanalen. Vi ville ut på kanalen med båt, men det viste seg å være fryktelig vanskelig å få til der og da, så det måtte holde med å stå ved siden av og se på. Da sightseeingen var ferdig bar det tilbake til det kjøpesenteret vi likte best. Vi fikk vite at senteret hadde hele 10,000 ansatte. Hvis jeg ikke tar feil med tallene er det ca 5 ganger så mange som innbyggerne i hjembygda Kodal! Ganske vanvittig å tenke på!

Dette er altså en av slusene i Panama-kanalen.

Da jeg kom tilbake til hotellet skjedde det verste en student som lever sitt studieliv i dataverden kan oppleve. Dataen min var overhodet ikke samarbeidsvillig, og ville ikke slå seg på. Alt av eksamensoppgaver, forelesningsnotater, bilder som er blitt tatt og alt annet man har av nødvendigheter i den lille digitale boksen var borte i halvannet døgn. Jeg så for meg utrolig mye større jobb til eksamen uten det jeg hadde skrevet på eksamensoppgaven til nå, alle notatene jeg har tatt på forelesninger og at jeg måtte levere deler av eksamen i håndskrevet format. Men til slutt viste skjermen meg noe annet enn den svarte, tomme skjermen. Så nå tar jeg back-up av alt som er på dataen og krysser fingrene for at den overlever de siste ukene!

Vi har kommet tilbake til Leon nå, en langt kortere tur, ettersom vi tok luftveien. Da vi igjen var på nicaraguansk jord fikk jeg en følelse av stor ro. Det kan være lettelsen over å ikke ha blitt stoppet i kontroll og spurt om gulfeber-vaksine som vi kanskje måtte hatt ettersom vi hadde vært i Panama (men som ingen av oss hadde fordi vi hadde fått veldig ulike beskjeder om hva som var nødvendig), eller det kan ha vært viten om å skulle ha noen feriedager til før skolestart igjen. Det har vært en del regn i mange av landene i Mellom-Amerika de siste dagene, noe sengen min har fått merke på "kroppen". Vannlekkasje, igjen! Enkelte ting har gjentatt seg litt for ofte de siste dagene! Så nå krysser jeg fingrene for at det ikke er regntiden som har startert tidlig, og at det ikke kommer mer regn inn i natt!

Madrasstørking på høyt nivå!

Til tross for en seng full av vann, var det et stort lystpunkt ved å komme tilbake til Leon. Etter en måned har pakken hjemmefra endelig kommet frem. Aldri før har jeg blitt så glad for å se bursdagskort og åpne gave! Så en stooor takk for den!

Mens vi nå er godt inne arbeidet til skriftlig eksamen er ønsket om et friskt vindpust stort. Luftguktigheten sies å ligge mellom 60-70%, noe som resulterer i at vi er klamme hele tiden, så sant vi ikke er på kino med air-condition! Været skal vist stabilisere seg denne uken og holde seg slik utover de neste tre ukene frem til vi drar hjem. Vi jobber med å få til en tur til øyen Little Corn Island, en karibisk øy. Der planlegger vi å starte lesingen til muntlig eksamen, og få litt frisk havluft.

Påskestemningen her i Leon har vært ganske spesiell. Det er store opptog i gatene med musikk og bæring av store Maria og Jesus ikoner. Det er ikke akkurat gule kyllinger og blåsing av egg, heller ikke skiturer og appelsin. Men det har vært veldig spennende å se!

Om 21 dager står jeg hjemme på Gardermoen. Akkurat nå har jeg veldig delte følelser om det, for jeg vet ukene kommer til å fly unna, og jeg er ikke helt klar for å dra herfra. Samtidig er jeg innstilt på at jeg skal hjem. Merkelig.