Little Corn Island og eksamenslesing

Åshild (vi har fått med oss en til på tur, jippi), Catarina og jeg stakk en snartur til Karibien i helgen for å lade opp batteriene. Øya er så liten at den fint kan gåes rundt på på ett par timer, og det finnes ingen veier, kun en brolagt sti som går over deler av øya, men langt ifra hele. Reisen bestod igrunn av å ligger rett ut på stranden og lese og høre på musikk, slappe helt av og gå turer på øya. Det er ikke stort mer å si enn at det var en helt himmelsk helg i vakre omgivelser og med godt selskap. Bildene taler for seg selv.

Altså, Åshild og Catarina.

Little Corn Island

Det første vi så da vi sto opp om morgen.

Her bodde vi. Veldig enkelt, og uten det spor av luksus. Dør til toalettet/"badet" var ikke-eksisterende, men pytt. Hytta var et reisverk med plater på utsiden, og inneholdt to senger, en stol og et bord. Men, trenger man mer?

På tur rundt øya

Hengekøyekultur

Ettersom det ikke finnes veier, og dette er en øy, blir alt fraktet med båt, og varene blir trillet på bårer rundt om på øya.

Vår ville natt på Big Corn Island bestod i ett glass med rum og kortspill. Ganske harmløst med andre ord.

Vel tilbake fra turen, og godt inn i siste uken før eksamen er det mange tanker som surrer rundt. Det er skremmende hvor fort tiden går, vi har ikke mange dagene igjen i Leon, byen jeg har blitt så glad i. Det er mye å like ved Leon. Stemningen i gatene (minus slibrige kommentarer og smaskelyder fra mange av byens menn), parkene, veggmaleriene i byen og den rustikke sjarmen på bygningnene. Jeg synes det er en helt fantastisk by, som jeg såvidt rakk å se i fjor, men som jeg nå har falt helt pladask for. Det har blitt "vanlig" for meg å gå i gatene her, og hverdagen er fullstendig tilstede. Allikevel får jeg noen ganger en brå tanke om at jeg befinner meg i Nicaragua, det lille, vakre landet på andre siden av Atlanterhavet. Den tanken dukker fort opp når jeg sitter med musikk i ørene og kikker ut av vinduet fra bussen på vei hjem fra forelesning, eller mens jeg pusser tennene om kvelden og egentlig tenker på helt andre ting. Det er en fin tanke, en god tanke om noe trygt og godt. Jeg trives så godt her at det skal bli rart å dra, for denne tiden, i denne byen med disse menneskene vil jeg aldri få igjen. Akkurat det er trist. Vi står opp, spiser frokost, klager på varmen, går til forelesninger, jobber til eksamen, tar en kaffe, reiser, skravler, går på kino, er på La Olla Quemada (avslappet utested) og går ut og spiser sammen om kveldene. Det har vært noen fantastiske måneder frem til nå, og det er fremdeles mye jeg vil se og gjøre, men tiden strekker ikke til. Hjemmelengselen har vært ikke-eksisterende, og jeg skulle gjerne hatt en måned til her uten undervisning, bare reist mer, hengt i byen eller på en café med en god bok (ikke pensum). På den andre siden har jeg mange flotte mennesker hjemme som begynner å bli litt utålmodige, og det blir selvsagt ubeskrivelig koselig å se alle hjemme igjen.

Her på hostellet har vi hatt litt dårlige opplevelser med alt fra kakerlakker, mus og mark i vannet i dusjen og i springene ellers. Forhåpentlgivis har markene bare vært en kjapp tur innom før de turer videre.
Vi har hatt siste arbeidet i seminargruppen, med seminarleder Beate. Jeg har aldri jobbet i seminargrupper før, men skulle nå ønske jeg hadde gjort det! Gull verdt! Nå består dagene i stor grad av eksamensjobbing, og en liten pause i ny og ne! Det er uten tvil interessant å bo med over 20 andre som har eksamen i samme periode seg en selv. Eksamen finner sted tirsdag 24. april, og etter det har vi ett par dager i Leon. Takk og lov for det!!!

Eksamensnerding på sitt beste.

Etter 36 timer var vi fremme i Panama City...

Påskeferien er her og, og det som sannsynligvis (og forhåpentligvis) er årets lengste busstur er unnagjort. Etter å ha tilbrakt halvannet døgn på buss og to grenseoverganger, kom vi endelig frem til Panama City! Bussturen gikk overraskende lett, mens grenseovergangene var noe skikkelig møkk! Til gjengjeld kan vi nå tenke på at vi har tatt buss gjennom store deler av Mellom-Amerika, det er litt kult.

Kø på grensen mellom Nicaragua og Costa Rica

Reiseruten vår.

Vi kom oss altså til Panama til slutt!

Etter en såpass lang reise er det naturlig å bli litt slapp i kroppen, så vi gledet oss til å komme frem til hostellet og slenge oss nedpå! Det skulle vise seg å bli vanskelig, for reservasjonen vår var borte. Så vi startet med å trave Panama City's gater etter et nytt sted å bo. Til slutt endte vi opp på et hostell og fikk plass på rom sammen med 11 andre som backpacket! Min erfaring av backpackere er at mange ofte er veldig stolte av å fortelle hvor de har reist, hva de har sett og hvor lenge de har reist, denne kvelden ble intet unntak! Men stemningen på hostellet var god med gitarspilling og mye prat (det skal påpekes at Catarina og jeg satt med dataen og var asosiale før vi stakk avsted til middag).

Hostellet i Panama

Et ganske kult hostell

Utsikt over gamlebyen i Panama City

 Typisk min uflaks var det vannlekkasje i sengen over køyesengen min, og jeg fikk ett par drypp på meg iløpet av natten, sånn er hostell-livet! Vi tilbrakte den første kvelden og litt av den neste dagen i gamlebyen, men vi ville være litt nærmere den "nye" byen, så vi byttet bosted (heller ikke disse hadde reservasjonen vår, så vi ble sittende å vente til det ordnet seg. Ting tar tid!)! Vakker arkitektur og en flott utsikt mot den "nye" byen var noe av det vi så i gamlebyen. En virkelig vakker by!

I Leon er det lite muligheter for shopping, så det å kunne gå på store amerikaniserte kjøpesenter med air-condition og butikker vi kjente fra før av var himmelsk! På det første senteret vi var kom vi i snakk med en lokal. Han var veldig fornøyd med å høre at vi var fra Norge. Han pleide nemlig å se på norske jenter på nettet, og var interessert i å vite mer om norske jenter, resten av turen i heisen var ganske klein. Vi fikk rast fra oss på tre ulike sentre, før vi slitne pakket sammen og dro tilbake til hotellet og spiste middag i sengen mens vi så på TV. Det var godt å få sneket inn litt TV-titting også, det er ikke-eksisterende ellers!

Den "nye" byen

Den ene dagen tok vi ferje ut til en øy i Stillehavet som heter Taboga, og tilhører Panama. En ferjetur på 45-60 minutter tok oss så langt bort fra storbyen som man kan komme. Kanskje ikke i antall kilometer, men helt garantert med tanke på stilhet og ro. Det føltes som at vi var flere tiår tilbake i tid, det var så og si ingen biler og alt virket veldig annerledes.

Utsikt over "byen".

Vi fikk slappet av på stranden, og så fort vi var ferdige med å spise lunsj kom det et skikkelig uvær med både regn, vind, lyn og torden. Så da gjorde vi det vi gjør best (som vi har lært oss i Nicaragua), vi satt oss og ventet til båten skulle komme. Vi ble faktisk ganske kalde (noe vi ikke har vært på en god stund), og gleden var stor da vi visste at hotellet vi hadde tatt inn på hadde varmtvann! Så da vi endelig kom hjem, kalde før første gang på en evighet, ble vi ganske irriterte da det ikke var varmtvann!

Været snur fort

Den siste dagen var vi skikkelig turister. Vi tok CityTour-buss og var ved Panama-kanalen. Vi ville ut på kanalen med båt, men det viste seg å være fryktelig vanskelig å få til der og da, så det måtte holde med å stå ved siden av og se på. Da sightseeingen var ferdig bar det tilbake til det kjøpesenteret vi likte best. Vi fikk vite at senteret hadde hele 10,000 ansatte. Hvis jeg ikke tar feil med tallene er det ca 5 ganger så mange som innbyggerne i hjembygda Kodal! Ganske vanvittig å tenke på!

Dette er altså en av slusene i Panama-kanalen.

Da jeg kom tilbake til hotellet skjedde det verste en student som lever sitt studieliv i dataverden kan oppleve. Dataen min var overhodet ikke samarbeidsvillig, og ville ikke slå seg på. Alt av eksamensoppgaver, forelesningsnotater, bilder som er blitt tatt og alt annet man har av nødvendigheter i den lille digitale boksen var borte i halvannet døgn. Jeg så for meg utrolig mye større jobb til eksamen uten det jeg hadde skrevet på eksamensoppgaven til nå, alle notatene jeg har tatt på forelesninger og at jeg måtte levere deler av eksamen i håndskrevet format. Men til slutt viste skjermen meg noe annet enn den svarte, tomme skjermen. Så nå tar jeg back-up av alt som er på dataen og krysser fingrene for at den overlever de siste ukene!

Vi har kommet tilbake til Leon nå, en langt kortere tur, ettersom vi tok luftveien. Da vi igjen var på nicaraguansk jord fikk jeg en følelse av stor ro. Det kan være lettelsen over å ikke ha blitt stoppet i kontroll og spurt om gulfeber-vaksine som vi kanskje måtte hatt ettersom vi hadde vært i Panama (men som ingen av oss hadde fordi vi hadde fått veldig ulike beskjeder om hva som var nødvendig), eller det kan ha vært viten om å skulle ha noen feriedager til før skolestart igjen. Det har vært en del regn i mange av landene i Mellom-Amerika de siste dagene, noe sengen min har fått merke på "kroppen". Vannlekkasje, igjen! Enkelte ting har gjentatt seg litt for ofte de siste dagene! Så nå krysser jeg fingrene for at det ikke er regntiden som har startert tidlig, og at det ikke kommer mer regn inn i natt!

Madrasstørking på høyt nivå!

Til tross for en seng full av vann, var det et stort lystpunkt ved å komme tilbake til Leon. Etter en måned har pakken hjemmefra endelig kommet frem. Aldri før har jeg blitt så glad for å se bursdagskort og åpne gave! Så en stooor takk for den!

Mens vi nå er godt inne arbeidet til skriftlig eksamen er ønsket om et friskt vindpust stort. Luftguktigheten sies å ligge mellom 60-70%, noe som resulterer i at vi er klamme hele tiden, så sant vi ikke er på kino med air-condition! Været skal vist stabilisere seg denne uken og holde seg slik utover de neste tre ukene frem til vi drar hjem. Vi jobber med å få til en tur til øyen Little Corn Island, en karibisk øy. Der planlegger vi å starte lesingen til muntlig eksamen, og få litt frisk havluft.

Påskestemningen her i Leon har vært ganske spesiell. Det er store opptog i gatene med musikk og bæring av store Maria og Jesus ikoner. Det er ikke akkurat gule kyllinger og blåsing av egg, heller ikke skiturer og appelsin. Men det har vært veldig spennende å se!

Om 21 dager står jeg hjemme på Gardermoen. Akkurat nå har jeg veldig delte følelser om det, for jeg vet ukene kommer til å fly unna, og jeg er ikke helt klar for å dra herfra. Samtidig er jeg innstilt på at jeg skal hjem. Merkelig.

Vi må alltid ha aldershjemmet i hodet for å overgå oss selv hver dag, gjøre hver dag uforglemmelig!

Skjulte talenter vises frem.

Oioioi som tiden flyr! Catarina og jeg snakker om det hver kveld, at nå legger vi oss, IGJEN! Allikevel er dagene fryktelig lange, og ikke minst fulle! Praksisperioden er overstått, vi fikk den mest fantastiske festen på praksisstedet, der de viste at penger var ikke nødvendig for å lage en markering for noen! Etter fremførelser fra fosterbarna som bor på Barrilete (praksisstedet er også et fosterhjem for tenåringer) ble vi invitert ut på dansegulvet. Vi oppholdt oss i klasserommet, som det tidligere er nevnt er veldig varmt. Varmen var ikke mindre påtrengende når vi satt rundt 100 mennesker der inne, og når dansen satte igang hevet varmenivået seg betraktelig. Svetten rant, halsen var tørst og hodet døsig. Men, hva betyr vel det når så mange mennesker danser hemningsløst og kinnene brenner i musklene etter flere timer med hjertelig smiling?! For en avslutning! Jeg blir nesten litt tårevåt i øyekroken når jeg skriver dette nå, nesten en uke senere, en vakker opplevelse.

Studietid.

Fasaden  rundt oppholdet her kan se vakker ut. Strender, "småferier" i helgene, restaurantmiddag hver dag og muligheten til å ligge ved basseng og lese. Misforstå ikke, det er vakkert, og jeg har det helt fantastisk. Men det skal også påpekes at vi denne uken måtte opp 05.30 for å ha forelesning både lørdag og søndag, og at fridager derfor er en mangelvare. Når flere av forelesningene varer fra 07.30-16.00-17.00 og at vi deretter sitter og jobber i grupper med praksisfremlegg, artikkelpresentasjoner og eksamensoppgaver blir tiden som er til overs liten. Fritiden blir derfor benyttet til å kose seg. Den hektiske timeplanen er nok noe av det som gjør at tiden flyr så fort unna. Som mamma sa istad, jeg er hjemme om 32 dager. Hun synes nok de 32 dagene kommer til å snegle seg avgårde, mens jeg føler at jeg snart skal hjem, og er redd for å ikke få gjort, sett og lest alt jeg vi før avreisedagen. Ikke at det ikke skal bli godt å komme hjem til kjente og kjære, og kunne drikke kaldt vann fra springen! Og det skal sies at det å kunne gå alene langs gaten uten å sende "feil signaler" til lokalbefolkningen også blir godt. Det blir mye kommentarer, smaskelyder og blikk når vi er ute og går alene, og med andre for den saks skyld. Nok et eksempel på at iPoden er veldig nyttefull i flere situasjoner!

Ut på busstur, aldri sur! Selvom bussen har skinnseter og vi alltid etterlater en våt svetteflekk etter oss når vi reiser oss!

Vi tilbrakte denne helgen i Esteli, for å ha forelesninger om murmalerier som multimodale tekster. Virkelig hyggelig å være tilbake i byen jeg tilbrakte en måned i i fjor! Vi var med på en work-shop for barn, der de jobbet med å lage bilder til en historie de hadde blitt fortalt sammen i gruppe først. Det er ikke bare-bare å ha forelesninger i helgen., og vi synes riktig så synd på oss selv ettersom vi nettopp var ferdig med tre uker i praksis og så frem til en rolig helg. Men emnet vi arbeidet med den helgen var spennende nok til at det ble en riktig så hyggelig helg, både skolemessig og sosialt sett. Ikke nok med det, det var full fest av små skapninger (som vi faktisk kunne se med det blotte øye) som bodde i sengen min, så der var det bra stemning hele natten!

Vi har ofte ganske pyntede forelesningslokaler!

Det er ikke hver dag man får muligheten til å kysse Che Guevara!

Kulturstudier arrangerer som sagt en del ting for oss. Vi har denne/forrige uke vært med på film/diskusjonskveld om gjenger i El Salvador, brutalt og spennende. Og sist, men ikke minst, semesterets siste quiz! Etter å ha vært trofast quiz-gjenger fra første stund, var det virkelig på tide at VI VANT!!! Grønne bananer, vi vant!

Ellers går livet sin vante gang. Mark i dusjen, soving i lunsjpausene, lyden av sveising som preger forelesningene i ny og ne og hullete klær som kommer tilbake fra vaskeriet er alt en del av hverdagen. Det som kanskje er det mest befriende er å ikke bry seg om sminken er tatt på eller ikke. Ettersom sandstormene blåser, ser jeg konstant litt brun ut i ansiktet. Desverre er dette farge som går av så fort jeg kommer hjem og tar en dusj. Da finner jeg ut av brunfargen jeg trodde jeg hadde opparbeidet meg kun er støv og sot.

Det er ikke så ille å ta buss når det er dette landskapet som er rundt oss.

Catarina og jeg er uvanlig glade i å ta buss, og jobber derfor med å varme opp til bussturen vår til Panama, som skal ta omtrent 27 timer. iPoden skal lade opp til det fulle, vannflaskene fylles og nistematen pakkes. Vi krysser fingrene for at alt med vaksinasjonskort, bussbilletter og strøm på iPoden er i boks, og at turen går smertefritt gjennom store deler av Latin-Amerika! Vi er uten tvil TicaBus's kjæreste kunder disse tre månedene! Nå er det rett over et døgn til take-off!

Panama, here we come!

Vend i tide, det er ingen skam å snu!

Det brukes ulike reiseregler i ulike sammenhenger, jeg kjenner mange av disse på kroppen daglig, og dette er de reglene jeg setter høyet;

• vis respekt for natur- og kulturarv
• ha god tålmodighet, synet på tid er ikke likt overalt
• ta hensyn til lokal skikk og bruk
• ta deg god tid til å se det du vil
• spør om lov før du tar bilder (så viktig!!!)
• gi ikke penger til tiggende barn (dette høres brutalt ut, men dersom barna får penger når de tigger kan dette bidra til at de ikke går på skolen, og pengene går ofte ikke til barna selv)
• husk alltid å ha med pass og visum (du kommer ikke så langt uten)
• meld fra hvor du skal reise
• lytt til erfarne reisende
• vend i tide, det er ingen skam å snu

 Sistnevnte fikk vi kjenne på kroppen da vi natt til fredag  la på vei inn til Managua, Nicaraguas hovedstad, der vi skulle ta bussen til San Miguel i El Salvador. Vi ankom busstasjonen og gjorde oss klare til å sjekke inn da vi opplevde å få ganske annerledes informasjon i skranken enn det vi hadde fått da vi bestilte billettene. Dette gjaldt både når bussen gikk tilbake fra El Salvador, og hvor vi måtte vente. Det var uvisst om bussen skulle dukke opp 04.00, 04.30 eller 05.00, og om vi måtte vente alene ute langs gaten, eller om det var enn busstasjon der med mulighet for å vente inne. Da begynte magen å krible, og nervene å bli litt spente. Det å kanskje skulle vente alene ute, midt på natta, i ett av de landene i verden med høyest drapsrate, var ikke noe vi var særlige lystne på.

Det ble altså ikke noe tempel i passet fra El Salvador!

Det ble naturlig å spørre om det var trygt for oss å reise til El Salvador, mannen i skranken svarte nølende at han trodde det skulle gå bra, men ville forsikre seg med en annen. Også denne mannen sa at han trodde det skulle være trygt. Vi tolket det slik at mennene var veldig skeptiske til at vi skulle dra alene. Vi beygynte da å bli en smule skremte, og ble sittende en stund å tvinne tommeltottet.  Men vi satt der og tenkte så vi bilde av en plakat for en by som heter Granada (i Nicaragua). Dette er en by vi har hatt lyst til å besøke, og vi konkluderte med det at det var bedre å dra til Granada og føle oss trygge, enn å dra til El Salvador med uvisshet om hvordan hjemreisen kom til å bli. Sure penger, men enkelte ganger hører man på magefølelsen.
 
Granada

Klokka 07.00 ankom vi Granada etter en 45-60 minutter busstur

(til hele 5 norske kroner). Stuptrette og slitne som vi var gikk vi inn på første og beste hotell, og spurte om et rom. Resepsjonisten hadde forståelse for at vi ville sjekke inn før 14.00 som var den opprinnelige innskjekkingstiden, og 15 minutter senere lå vi i hver vår prisesseseng, med dyne og mange puter. Sengestandarden var stikk motsatt fra det vi er vant til! Vi var i andre ord i himmelen! Etter noen timers søvn gikk vi ut, og hva er det første vi møter på, joda, en skikkelig fin gjeng fra klassen vår!

Nede ved kaien

Hest og kjerre så langt øyet ser!

I Granada fant vi på litt av hvert. Langs hele Parque Central, altså hovedparken (som i tillegg lå rett utenfor hotellet vårt), var det fullt av hester med kjerrer som  ville frakte turister rundt om i byen. Vi ble litt overrasket, ettersom Leon ikke er en by med noe særlig tilretteleggelser for turister på samme måten. Granada er hetl klart mer turistifisert. Vi hoppet i ei kjerre, og ble tatt med på en fin tur rundt om i byen, og nede vei kaien. I ett lite øyeblikk fikk vi den bisarre følelsen av å være turist i "vårt eget land".

Videre i byen hadde vi blitt anbefalt et "sjokolademakeri/fabrikk" av jentene vi møtte på. Så turen bar dit. Sjokoladefabrikken inneholdt en cafè, et sjokolademakeri der man kunne betale for et kurs på halvannen time i sjokoladelaging og en hel haug av designertoler plassert rundt omkring, et ganske kult sted! Vi bestemte oss for å ikke ta et sjokoladekurs, men heller gå rundt og se på alle stolene, de var merkelig fascinerende!

I Granada er det også en gruppe blinde og døv-stumme som lager hengekøyer. Dette er nok mest utfordrende som blind (ren logisk tankegang), men det så ikke ut til å være et hinder. Hengekøyen på bildet her er helt enormt stor, og hadde sikkert rommet halve ped.klassen vår!

Finfin jentegjeng!

Ettersom vi fremdeles var litt slappe i kroppen bestemte vi oss for å gå tilbake til hotellet og hvile bittelitt før vi skulle møte resten av jentene ute for en middags-date. Da vi kom opp på hotellet skjedde det noe helt fantastisk, rettere sagt magisk. Etter å ha dusjet i kald dusj med dårlig trykk i omtrent 7 uker, fikk nå nå kjenne hvordan det var å ta en varm dusj, men god stråle! For en fantastisk følelse! Men når sant skal sier er ikke varme dusjer noe av det vi går rundt og savner i hverdagen. Det har vært overrakende lett å omstille seg til "Nica-rutiner" både med tanke på boforhold, skolemessig og det faktum at vi bor så mange sammen. Men det skal sies at det ikke var så dumt med en varm dusj!

For å gjøre en allerede lang historie kort, vi møtte resten av jentene til middag på kvelden på en restaurant med asiatisk preg. Vi tok tidlig kvelden, og koste oss med TV på hotellet da vi kom hjem (det vil si, Catarina så på TV, jeg sovnet som en stein, klokka var tross alt over 22.00)! Døgnrytmen er ganske annerlede her. Vi er tidlig oppe, forelesningene begynner om regel 07.30, men nå som vi er i praksis først starter ikke dagen før 08.00, luksus! Til gjengjeld slutter ikke dagen etter praksis, vi er så heldige at vi får benytte masse tid på skolebenken for å bli skikkelig smarte til eksamen!

Marked i Granada med ubestemmelige lukter.

Bursdag
Jeg har offisielt rundet 24 år. Fordelen med å være i et land som ligger 7 timer etter Norge i tid, gjør at jeg har hatt to kvelder på rad med bursdagsgratulajoner. Helt fantastisk. Men det beste av alt, den flotte Catarina hadde stelt i stand overraskelesfest/middag for meg! Middagen jeg trodde skulle være rolig og med 5-6 andre jenter ble plutselig mer folkefull, og jeg ble ønsket velkommen med både fløyter og bursdagskrone. Ikke verst! I tillegg sto Catarina for en herlig tale, som attpåtil rimet. For en flott kveld!

Vi har vært heldige og kommet i et flott kull, studentgruppen er veldig bra. Det vises særlig på oppmøtet på quizkvelder og andre arrangementer i regi av Kulturstudier. Men ikke minst alt vi finner på uten om skolesammenhengen. Det er alltid noen å prate med og henge med. Alenetid blir det ikke mye av, men innimellom er det deilig å snike seg avgårde på cafe med en bok eller to, men ettersom det er få cafeer her i byen, blir det fort fullt av de norske studentgruppen. Heldigvis er det ikke den verste gjengen å være med!

Et flott bursdagselskap! (+ Olafur som sto for fotograferingen)!

Praksis
I slutten av forrige uke dro vi på husbesøk til noen av familiene som har barn i Barrilete. Vi dro tre og tre studenter sammen i grupper, med tolk og bestyreren av senteret.Vi besøkte tre hjem, som alle var forskjellige. Jeg vil ikke utdype noen av beøskene spesielt, men generelt sett kan jeg si at levestandarden i hjemmene er langt under gjennomsnittet, og at det er vanskelig å forestille seg forholdene disse menneskene lever i. Denne uken har vi hatt samtaler/intervjuer med tenåringer som bor på Barrilete av ulike grunner. Her blir de hjulpet til å ha en strukturert hverdag, der de har plikter som skal gjøres, og på denne måten får en stabil og forutsigbar hverdag. Til tross for at vi ikke har hatt så mye med tenåringene å gjøre, var de fast bestemte på at de ville arrangere en hadet-fest for oss på fredags ettermiddag, som er siste dagen var i praksis. De har ikke penger, men vil lage en fest ved å vise oss hva de kan av dans, sjonglering, DJ-kunnskaper og mer. Det er med på å vise at man fint kan arrangere en sammenkomst uten at det trenger å koste.

 Skole og slikt

Vi trenger noen pusterom innimellom alt som foregår

Dramatisering i praksis.

om dagen, så overraskelsesting er helt toppers! Nå er vi inne i siste praksisuken, og det blir deilig å ikke skulle ha tett program fra 0800-16.00 så og si hver dag. Leselyten er ganske minimal når vi da kommer hjem ute på ettermiddagen, noe som er dumt ettersom pensum er såpass stort.

Denne helgen reiser vi ogå til Esteli på studietur. Der er det fullt opplegg med forelesning lørdag og søndag. Veggmalerier som sammensatt tekst står på programmet, jeg gleder meg som et barn til å komme tilbake til byen jeg var i i fjor! Jeg er med andre ord veldig spent!
 

Praksisstart, skolearbeid og hvordan det er å bo her i Leon

Et av klasserommene

Om Projecto Barrilete
Praksisstarten kom som ett hardt slag i ansiktet. Dagene vi har i praksis er tunge, for det er så mye nytt å forholde seg til, samtidig som språkbarrierer og et høyt støynivå tar på. Til tross for at jeg har en måneds erfaring med praksis her i Nicaragua, er det store forskjeller mellom ungdomskoleelever og barn i alderen 3-5, så nye inntrykk kommer hele tiden. Jeg hadde først valgt praksisplass på en skole, men byttet etter et par dager til et frivillig arbeid om heter Projecto Barrilete. 

Kjøkkenet

 Barrilete ligger i den fattigste bydelen i Leon, og mange av barna som går her kommer  fra familier der narkotikamisbruk, fattigdom/arbeidsløshet, misbruk og mye annet påvirker hverdagen til barna. Barrilete har en grunnleggende visjon om at kjærlighet skal være et hovedmoment i denne "skolen". Barna får servert ett måltid her mandag-fredag, i tillegg til undervisning. Maten er det samme så og si hver dag, ris og bønner. Dette er det ulike organiasjoner som står for rundt om i Leon. På morgen, da jeg har min praksisperiode, er vi omtrent 80 barn, fordelt på tre små mur-rom.Tilfeller som at vannet plutselig forsvinner er typisk for deler av Leon, spesielt de fattigste delene. Det å ikke kunne dele ut vann til tørste barn føles grusomt, særlig ettersom klasserommene blir som varme kokekar nå som varmen generelt sett ligger mellom 38-42 grader og kroppen trenger mye væske. Både barn og voksne blir slitne i hode og kropp, og det er mange svette barnenesetipper inne i klasserommene. Vi har også fått to tolker som er med oss disse ukene, noe som kommer godt med! Denne uken skal vi også på hjemmebesøk til noen av barna. Hun som driver Barrilete vil vi skal se under hvilke forhold barna her lever i. Det er ikke en dag jeg gleder meg til, det er lett å føle at vi kommer som "observatører" som skal se på hjemmene til mennesker som lever i enorm fattigdom. Det vil uansett bli en sterk, og minnerik dag, men jeg må si at jeg gruer meg veldig.

Hverdagen og det å bo i Leon

Et typisk nicaraguansk "gatekjøkken". 

Hverdagen er både lik og annerledes enn hjemme. Annerledes fordi her er man uten mulighet til å være alene, vi deler alt fra doer til soverom, og privatlivet har forsvunnet for lengst. Det å sminke seg regelmessig er en "luksus" som er overflødig, og jeg har en konstant følelse av å være skitten fordi sandkorn blåser rundt meg hele tiden og fester seg på klær, kropp og ting. Vann er som nevnt et problem til tider, også et artig fenomen når toalett deles, trenger ikke si mer. Internett har også tatt seg litt fri nå i perioder, det varer sannsynligvis ut måneden, ettersom det blåser sandstormer utenfor byen som påvirker nettet. Men samtidig er hverdagen lik fordi vi gjør mye likt, vi går på cafe, vi går på kino (med air-condition!!!), vi går på skole og vi planlegger ting i helgene.

Jeg må fortelle litt om det å gå på supermarkedet for å handle. Det nytter for det første ikke å gå på supermarkedet om du har dårlig tid. Det å stå i kø, selvom det bare er 4-5 personer før deg, kan ta opptil 15 minutter. Alt tar tid, oppgjøret kan plutselig taes, bekjente møtes og prater og tid må man være tålmodig med. Dette kan være en av grunnene til at det iblant er smaksprøver på øl i butikken. Norges rake motsetning, ikke bare reklameres det for øl på plakater, her skal det også smakes!
I Leon er det ting som skiller seg fra hjemme, blant annet;

Bak denne porten bor vi!

• drikkevannet er lunkent og kommer fra flaska på gulvet ved nattbordet
•  praten om været er ikke bare for å slå igjen dødtid med prat
• du vet at uansett hvor mye du klager på varmen, finnes det noen innen 100-meters omkrets som har det verre enn deg (dette selvom du er kliss klass svett og klam).
• taxien koster mellom 4-5 kroner
• mennene slenger kommentarer etter deg, enten de er 7 eller 70, gjerne etterfulgt av en sjarmerende smaskelyd
• mennene sykler kjæresten sin i "damesal" foran på sykkelen
• folk henger i gatene hele døgnet
• alt er selvsagt mye rimligere for oss med norsk lønn
• ting går ikke alltid etter planen. Brå bytter av undervisningslokaler, busser som ikke dukker opp
• leggetiden er mye tidligere enn hjemme, men samtidig starter dagen mye tidligere og
• I tillegg er en matforgiftning her og der et hyppig tilfelle
• kvinnedagen blir så kraftig feiret (av enkelte) at vårt undervisningslokale plutselig var tilskuere til en stor fest på utsiden (midt på lyse dagen)!

Kirken har en stor plass her i landet.

Dette er bare en liten smakebit av det som er annerledes, det er mye (MYE) mer jeg ikke kommer på akkurat nå. Men den nicaraguanske livsstilen er på en måte ganske behagelig, det går mye i "mañana, mañana", og ting her går i et veldig rolig tempo.

Vi har funnet ut at det å sette seg på en cafe er en god avveksling til alt som skjer ellers i hverdagen. Spesielt nå som vi i tillegg til praksis hver dag har både forelesninger og seminargrupper, så cafe-besøkene har vært med på å løfte en trett og sliten dag. I tillegg er vi flinke til å samles til middag på kvelden, lenge leve det sosiale livet! Virkelig, fra morgen til kveld! Og når vi kommer hjem om kvelden, og har lagt oss til å sove, da kan vi høre vår snorkende nattevakt lang vei. Det er en merkelig trygghet i den lyden!

Skolearbeidet blir i stor grad gjort på cafeer med air-condition. Jeg opplever å nesten ha et lidenskapelig forhold til steder med air-condition, og dersom de i tillegg har nett-tilgang, ja da er jeg forelsket! Jeg er av den optimistiske sorten som fint synes det burde la seg gjøre å ta fag på Høgskolen i Vestfold samtidig som jeg studerer her, sånn for å komme litt fortere frem til "adjunkt med opprykk"-tittelen. Det kan diskuteres om hvor lurt det er. I helgen har jeg vært skrekkelig misunnelig på de som har vært på stranden/ved bassenget, mens jeg har sittet og jobbet med en digital læringsressurs (med html av alle verdens vanskelige ting). Jeg har rett og slett vært litt forbanna, for jeg har slitt med å få det til. Til gjengjeld var gleden stor da jeg søndags ettermiddag var ferdig med nettsiden, og når jeg vet at det kun er to oppgaver til og eksamen i IKT-faget så er jeg glad, skikkelig glad! Det ser ut som at det går veien!

I dag, tirsdag, er det igjen klart for quiz. Laget "Leon's Løvinner" er klare for revansj!

Skole, jungelovernattig og lag på hostellet!

I morgen begynner jeg på den femte uken med studier her nede, og det er betydelig hardere enn forventet. Og i tillegg startet praksis i morgen. Som om praksis ikke er krevende nok i seg selv skal vi ha seminarer og forelesninger i tillegg, så det blir noen krevende uker fremover. Det jeg trøster meg med er gode forelesere og spennede temaer, det hjelper veldig! Nå skal vi også følge ett par forelesinger om Latina-Amerika, veldig artig! På første forelesningn om Latin-Amerika var det ikke mindre enn 5 forelesere/seminarledere til stede i rommet, så de er også interesserte i å høre på hverandre, det er med på å skape et godt bilde for oss studentene.

Den lille krabaten.

Uken har i stor grad gått med på skoleting, og "det vanlige" etter undervisningen er fullført. "Det vanlige" vil si Ladies Night på kinoen på onsdag (juhu, gratis for oss jentene hver onsdag), quiz-kveld (med verdens dårligste resultat noensinne), spinning og leeeeesing.  Men, på fredag hadde vi bestemt oss for å ta turen til en skog full av mangrovetrær i La Coyunda, og bli der ei natt. Vi pakket sekken, nok en gang, og fredags morgen dro vi avsted. Noe av det første som møtte oss da vi kom på stranden der vi skulle møte guidene var en liten krabat. En ganske så søt en, bortsett fra at den kan skyte ut pigger, så det var greit å holde litt avstand.

Vi møttte guidene våre på stranden, og ble plassert i en uthulet trebåt som skulle være vårt fremkomstmiddel de neste 27 timene. Vi startet reisen nesten rett ved studiestedet vårt på stranden, og det tok ikke lang tid før landskapet forandret seg drastisk! Ingen strender, ingen hus og ingen mulighet for å gå ut av båten, kun trær, dyr, andre fiskere og oss. Vi fikk hver vår planke i båten, som skulle vise seg å bli vår verste fiende de kommende timene. Aldri før har jeg hatt så vondt i baken, tresmaken sitter godt i enda. Vi dro i 09.00-tiden, og tilbrakte dagen med å fiske, se på fugle- og dyrelivet. Guidene våre hadde en helt fantastisk evne til å se dyr gjemt mellom røttene på mangrovetrærne, og innimellom kriker og kroker. Virkelig, vi hadde problemer med å se ett par av dyrene når de pekte på de for oss. Vi har så heldige å få se skilpadde (det er egentlig ikke sesong, så dette var stas), vaskebjørn, store iguanaer, mange ulike fugler (mange av disse var enormt store), krabber og sist, men ikke minst, en hel del krokodiller!

Vi fikk mye fisk, og da vi ankom stedet vi skulle sove for natten møtte vi en gjeng til som var på tur, og som attpatil går i klassen vår. Så da ble det litt flere å snakke med den kvelden.

Guidene tok oss med på en "romantisk" solnedgangstur langs stranden der de viste oss masse skalldyr som bodde nede i jorden, og hele stranden krydde av krabber som løp rundt.
 Litt senere tilbredte  guidene våre fisken vi hadde fått, og aldri før har to jenter vært så glade for å få fiskemiddag før. Nå skal jeg ikke kritisere pappas (eller kanskje mammas) fiskemiddager, men virkelig, for ett herremåltid etter en lang dag i båt. Og etter middagen fikk vi selskap av resten av gruppen rundt bordet. Herlighet for en dag, vi har sett så mye som ikke lar seg beskrive like bra med ord, men jeg må bare poengtere at det var helt fantastisk!

Neste dag våknet vi opp på stranden med solskinn inn i teltet, og myggstikkene fra gårsdagen begynte å gjøre seg merkbare! Og det ble lite med skjønnhetssøvn. Kroppen var stiv som en stokk, for det å ligge og sove på stranden er ikke bare godt! Det å se de harde treplankene i båten fristet ikke da veldig, baken er fremdeles øm over ett døgn etterpå. Vi kjørte sammen turen tilbake igjen, og  takket pent for oss!

Deretter gikk turen tilbake til hostellet, og en kald dusj (ikke valgfritt temperaturmessig). Senere på kvelden var det duket for lag på hostellet. Det er ikke så lett å få samlet  mange studenter i helgene, for det er så mange som er ute og reiser, men nå i helgen kom det en hel haug med studenter hit på Colibri. Kvelden ble vellykket, og nå er det klart for en rolig lese/jobbe med IKT-faget-dag.

Adios!!!