torsdag 19. april 2012

Little Corn Island og eksamenslesing

Åshild (vi har fått med oss en til på tur, jippi), Catarina og jeg stakk en snartur til Karibien i helgen for å lade opp batteriene. Øya er så liten at den fint kan gåes rundt på på ett par timer, og det finnes ingen veier, kun en brolagt sti som går over deler av øya, men langt ifra hele. Reisen bestod igrunn av å ligger rett ut på stranden og lese og høre på musikk, slappe helt av og gå turer på øya. Det er ikke stort mer å si enn at det var en helt himmelsk helg i vakre omgivelser og med godt selskap. Bildene taler for seg selv.

Altså, Åshild og Catarina.

Little Corn Island

Det første vi så da vi sto opp om morgen.

Her bodde vi. Veldig enkelt, og uten det spor av luksus. Dør til toalettet/"badet" var ikke-eksisterende, men pytt. Hytta var et reisverk med plater på utsiden, og inneholdt to senger, en stol og et bord. Men, trenger man mer?

På tur rundt øya

Hengekøyekultur

Ettersom det ikke finnes veier, og dette er en øy, blir alt fraktet med båt, og varene blir trillet på bårer rundt om på øya.

Vår ville natt på Big Corn Island bestod i ett glass med rum og kortspill. Ganske harmløst med andre ord.
Vel tilbake fra turen, og godt inn i siste uken før eksamen er det mange tanker som surrer rundt. Det er skremmende hvor fort tiden går, vi har ikke mange dagene igjen i Leon, byen jeg har blitt så glad i. Det er mye å like ved Leon. Stemningen i gatene (minus slibrige kommentarer og smaskelyder fra mange av byens menn), parkene, veggmaleriene i byen og den rustikke sjarmen på bygningnene. Jeg synes det er en helt fantastisk by, som jeg såvidt rakk å se i fjor, men som jeg nå har falt helt pladask for. Det har blitt "vanlig" for meg å gå i gatene her, og hverdagen er fullstendig tilstede. Allikevel får jeg noen ganger en brå tanke om at jeg befinner meg i Nicaragua, det lille, vakre landet på andre siden av Atlanterhavet. Den tanken dukker fort opp når jeg sitter med musikk i ørene og kikker ut av vinduet fra bussen på vei hjem fra forelesning, eller mens jeg pusser tennene om kvelden og egentlig tenker på helt andre ting. Det er en fin tanke, en god tanke om noe trygt og godt. Jeg trives så godt her at det skal bli rart å dra, for denne tiden, i denne byen med disse menneskene vil jeg aldri få igjen. Akkurat det er trist. Vi står opp, spiser frokost, klager på varmen, går til forelesninger, jobber til eksamen, tar en kaffe, reiser, skravler, går på kino, er på La Olla Quemada (avslappet utested) og går ut og spiser sammen om kveldene. Det har vært noen fantastiske måneder frem til nå, og det er fremdeles mye jeg vil se og gjøre, men tiden strekker ikke til. Hjemmelengselen har vært ikke-eksisterende, og jeg skulle gjerne hatt en måned til her uten undervisning, bare reist mer, hengt i byen eller på en café med en god bok (ikke pensum). På den andre siden har jeg mange flotte mennesker hjemme som begynner å bli litt utålmodige, og det blir selvsagt ubeskrivelig koselig å se alle hjemme igjen.

Her på hostellet har vi hatt litt dårlige opplevelser med alt fra kakerlakker, mus og mark i vannet i dusjen og i springene ellers. Forhåpentlgivis har markene bare vært en kjapp tur innom før de turer videre.
Vi har hatt siste arbeidet i seminargruppen, med seminarleder Beate. Jeg har aldri jobbet i seminargrupper før, men skulle nå ønske jeg hadde gjort det! Gull verdt! Nå består dagene i stor grad av eksamensjobbing, og en liten pause i ny og ne! Det er uten tvil interessant å bo med over 20 andre som har eksamen i samme periode seg en selv. Eksamen finner sted tirsdag 24. april, og etter det har vi ett par dager i Leon. Takk og lov for det!!!

Eksamensnerding på sitt beste.