Costa Rica!

Dagen før vi reiste til Costa Rica bestilte vi bussbillett til Panama i påsken, all fritid skal bruker fullt ut. Det blir en LANG busstur, med ett par grenseoverganger, og mange timer i bussetet. Men samtidig er det veldig artig å kunne si om 40 år, at da jeg var i midten av 20-årene tok jeg buss fra Nicaragua til Panama. Det er faktisk litt stort! Samme kveld var jeg på foredrag om abortlovene og seksualopplysning her i Leon, i regi av Kulturstudier. I Nicaragua er abort forbudt, tilogmed i de tilfellene der kvinnen har vært voldtatt. Det var et veldig sterkt foredrag som gjorde inntrykk på mange av oss. Kvinnerettighetene er på denne måten ikke like de vi er vant til hjemme i Norge.

Men over til Costa Rica. Turen begynte onsdag morgen klokka 04.00. Det sier seg selv at vi var da ganske trette. Etter en taxitur på halvannen time inn til Managua hoppet vi på bussen til Liberia, Costa Rica. Pensumbøkene lå pakket i sekken, vann i store mengde medbrakt og iPoden (som forøvrig er gull verdt) var fulladet. Alt lå til rette for en knall busstur! Man lærer fort hva som bør være med på tur, kanskje sesielt i Mellom Amerika.
 Veska inneholder så og si alltid følgende:

• antibak (ja mamma, jeg passer på håndhygienen)
• klenex (toalettene er ikke alltid utstyrt med papir)
• vann (det er ikke alltid du vet når neste sjanse til å kjøpe vann er)
• müslibarer, yoghurt, nøtter eller annet fast føde
• iPod (bussturer og iPoden går hånd i hånd)
• penger
• solkrem
• kamera
• notatbok (du vet aldri hva du må notere i en fei)
• og en liten samling av andre nødvendigheter

Noe av stranden

Ikke feil bakgrunn om morgenen

Etter å ha tilbrakt noen timer på bussen var det passkontroll på grensa til Costa Rica. Det tok sin tid, tålmodighet er en dyd her. Venting er en naturlig del av hverdagen, enten i køen på supermarkedet, når vi venter på maten når vi er ute og spiser, venter på at nettsidene skal laste seg opp (det er litt tregt nett på hostellet), vente på buss og mye annet.Vi fikk iallefall satt oss på bussen etter en stund, men det skulle ikke vare lenge. 5 minutter senere var vi på andre siden av grensen, og en ny kontroll ventet oss. Men tålmodige som vi nå (snart) har blitt, gikk vi av bussen igjen og stilte oss i nok en kø. Vi kom oss iallefall frem til Liberia i Costa Rica til slutt, der vi tok taxi videre til en kystby som heter Tamarindo. I Tamaindo ventet hostellet på oss, med skjev seng og gekko i dusjen. Alt har sin sjarm.

Tamarindo er et lite feriearadis for amerikanske turister, noe som er uvant for oss som har levd ganske skjermet for turister de siste ukene. Men det bidro til å skape en feriestemning. Tamarindo er generelt sett dyrere enn Leon, noe vi merket ganske fort. Og med valutaregning som er totalt forskjellig fra Nicaragua var det vanskelig å holde tunga rett i munnen. I Nicaragua heter valutaen cordobas og 10 cordobas tilsvarer omtrent 2,50 norske kroner. I Costa Rica derimot var 10 colon (deres valuta) det samme som 0,1 norske kroner. En smule forvirrende!

 

Dette er faktisk en helt ekte slange!

Etter at vi kom frem på onsdag hang vi litt på stranda før vi gikk ut og spiste, og deretter tok tidlig kvelden. Vi ladet dermed opp til neste dag som kun bestod i å jobbe med brunfargen (som nå faktisk har kommet seg litt). På torsdag endte vi opp på en katamaran med åpen bar ute i Stillehavet. Etter å ha kjørt en stund kom vi frem til en øde strand der vi kunne padle kajakk, snorkle og bade. Ganske så fantastisk! Det som var mindre fantastisk var at vi så en slange i vannet. Ja det er sant, en sort og gul ekkel slange. Den dukket opp ca 5 minutter etter at alle hadde gått ombrod i båten. Den kveilet seg fast rundt tauet til ankeret, og var igrunn ganske så fæl. Godt den kom etter vi var trygt over havflaten!

Katamaranen!

Etter denne pausen ble plutselig båten, som frem til nå hadde vært veldig rolig, forvandlet til en party-båt! Ølen ble servert raskere, og damene på godt og vel 60-70 tok seg mang en svingom ute på gulvet. Et par av de var så søte at vi møtte de senere den kvelden for å ta en drink og skravle litt. Denne fredagen hadde vi også vært nøyaktig 4 uker på reisefot, så 1/3 av oppholdet er unnagjort. Det hele går alt for fort, det er fremdeles mye igjen som skal gjøes, leses og sees!

Da lørdagen kom var det endelig klart for zip-line! Langt inni skogen var det lagt opp til et zip-line paradis. Trærne var fulle av wire, og guidene forklarte fort hvordan dette skulle gjøres, så da var det bare til å sette utfor! Den lengste av wirene ble det sagt at var over 400 meter, så vi fikk slengt oss skikkelig mellom trærne. På turen så vi også en hel del dyr, store iguanaer, flaggermus som hang opp ned og sov (akkurat som på tegnefilm), ekorn og masse fugler. Det var en helt fantastisk opplevelse!!!

Gruppen vi var med

Høyt oppi lufta!

På stranden, under palmene! Fire uker på reisefot!

Dinken som ble har fått navnet "suicide".

Da vi skulle tilbake til Leon hadde vi fått beskjed av busselskapet om å møte bussen 09.00 i Liberia. Vi måtte relativt tidlig opp, og hoppet i en taxi. Da vi kom frem var vi igrunn klare for å hoppe på bussen og sove litt. Bussen var litt forsinket, og da den endelig kom og vi gikk bort med billettene våe fikk vi streng beskjed om at vi IKKE kom på den bussen! Det kunne vi bare glemme, vi måtte vente på neste, for vi var ikke på listen hans. Forskremte og engstelige ble vi stående langs veien og mens jeg gikk for å kjøpe ei flaske vann, var det en som hadde prøvd å stjele vesken min som lå ved beina til Catarina mens hun satt og ventet. Jeg var borte i to minutter, det er ikke mer som skal til. Heldigvis er reisefølget mitt rask som bare det, og hadde snudd seg og fått dratt vesken min til seg. Takk og lov for det, for i de vesken lå lommebok, bussbillett, kamera, data, pass, penger og mye mer som det hadde vært veldig vanskelig, om ikke umulig, å få erstattet. Mennene hadde sannsynligvis observert oss, og ventet til jeg hadde gått avgårde. En ganske slu måte å prøve å rane folk på! Klokka 11.00 kom bussen, og da var navnene våre på listen. Vi var da ganske lettet! Som på nedoverveien ble det en del venting på gensen, men ventetiden var uten tvil verdt de flotte datene i Costa Rica. Et artig fenomen her i området er at bussen/bilen plutselig må stoppe på grunn av en kuflokk elelr lignende i veien, en kusk som er for full til å styre kjerra si, eller rett og slett har sovnet så resten av trafikken må tilpasse seg hans kjøring og vike unna. Det er ganske spesielt!


Vel tilbake i Leon ble det tidlig kvelden, og rett tilbake på skolebenken på mandag. Studiet er intenst, og praksis begynner til uken. Det betyr ikke bare at vi er i praksis, men at vi har forelesninger og seminar etter praksis flere dager i uken, vi hviler ikke på laubærene! Men foreleserene og seminarlederen vår er dyktige, og jobber med å lose oss godt gjennom pensum!

"Hverdagen" har ankommet

Skolegården

Nå har det seg slik at hverdagen har ankommet, og det er i grunn ikke så verst! Jeg ar begynt å venne meg til varmen, takk og lov. Og hverdagsrutinene er stort sett på plass! Allikevel er det mye utover hverdagen som skjer. Kultustudier fortsetter å arrangere ting for oss, som filmkvelder.

Studiene går greit. Det er veldig mye å lese, på veldig korttid. Men dte gjelds å gjøre det beste ut av det, og passe på å ha med bøkene når er ute og reiser, eller ligger på stranden. Selvom det er lett å ty til iPoden som ofte er langt mer interessant!

Vi har forresten fått en vifte på utlån fra naborommet, så nå er det lettere å sove om natten, dette reddet heltklart mye av nattesøvnen!

Quesillo-festivalen.

Helgen tilbrakte vi på stranden, og på hesterygg. Sistnevnte var ganske spektakulært. Vi red mellom vulkaner, og ned til en innsjø som tidligere var ett vulkankrater. Veien ned var BRATT, veldig bratt, så jeg var ett lite øyeblikk redd hesten skulle protestere å gå tilbake igjen, men vi kom oss ned. Innsjøen var fylt med herlig ferskvann! Vi fikk badet og slappet litt av etter rideturen, før vi satte avgårde hjemover. Jeg presterte selvfølgelig å bli kastet litt av hesten, men kom unna uten varige mén, kun litt blod og litt blått. På tilbakeveien til Leon tok guiden vår oss med på en quesillo-festival (quesillo er en matrett). Festivalen var også ett forsøk på å slå nabobyens rekord i verdens(?) lengste quesillo, de håpet på å komme opp mot 210 meter! Ett artig syn!

På hesteryggen!

Ellers er vi snart klare for å sette turen mot Tamarindo, en kystby i Costa Rica. Hvisalt går etter planen skalvi ut i et naturreservat og henge litt mellom trærne i en zipline, ligge på stranden og slappe av med pensumbøkene (ja, vi leser teori). Så adios!

Valentines Day og griseslakt

Valentines Day

På Valentines Day samlet vi oss ca 50 studenter på The Monkey Republic, som er det største hostellet studentene fra Kulturstudier bor på. Der var det duket for middag og quiz. Vi klarte overraskende nok å klatre nesten helt til topps på poenglisten, med 23 poeng, mot vinnerlagets 24,5 (det skal vel også sies at det var to lag på 24 poeng). Kulturstudier kommer til å arrangere filkveld og quiz annehver uke, så dette kommer nok til  bli en minitradisjon de kommende månedene.

På onsdag gjorde vi oss klare for amerikansk aften, Catarina, Elise og jeg. Vi hadde en klassisk pizza og kino-date. Etter å ha kommet gratis inn på kinoen følte vi oss både ganske heldige. Ett stykke inn i reklamen før filmen begynte fant vi ut at det er ladies night hver onsdag, så vi var ikke spesielt heldige, men hadde bare en liten jentefordel! Uansett, det er første gangen på hele oppholdet jeg har vært kald! Vi hadde pakket med oss gode og varme gensere ettersom vi hadde vært at air-conditionen tok ganske godt i kinosalen. Genseren hjalp ikke så mye, så vi får finne bedre løsning neste gang. Det er ett artig system på kinotidene her, filmenes starttidspunkt er ganske annerledes enn hjemme. Ikke sånn tidsmessig på dagen men heller det at filmer kan begynne 9.04, 7.02 osv.

Vi har også vært på tolkekurs som en forberedelse til praksis. Jeg skal ha 3 uker praksis i en barneskole her i Leon. Og ettersom spankkunnskapene begrenser seg til ølbestilling, enkle fraser og spørsmål om hvordan komme seg frem til ett punkt, er en tolk kjekk å ha. Vi krysser fingrene for at samarbeidet fungerer greit!

Undervisningen vår er delt inn i forelesninger med full klasse, og seminargrupper med 12 per gruppe. Vi har seminargrupper to ganger i uken der vi presenterer deler av pensum for hverandre, diskuterer problemstillinger knyttet til faget og mye annet. På torsdag satt vi dypt konsentrerte i en diskusjon, helt frem til ei plutselig bråk ut "De skal slakte grisen!". Og der skjedde det, i bakgården rett nedenfor verandaen på studiestedet var naboene i full gang med å binde fast grisen for å slakte den. Jeg er skråsikker på at dette ikke er noe studenter på norske høgskoler opplever! Det er med andre ord en helt annen skolehverdag her enn hjemme.

Seminaret varer vanligvis til 15.00 eller 17.00, så det passer fint å tusle litt langs strandkanten etter skoleslutt. Etter seminaret på torsdag (som alltid foregår i lokalene rett ved stranden, sukk) hadde vi planlagt hummerkveld på en av restaurantene langs stranden. En hummermiddag med drikke til ca 100,- norske er overkommelig. Deretter dro vi på La Olla Quemada (som skal bety noe med ei brent potte hvis spansken min er på plass), ett av utestedene her i byen som hadde salsakveld. Det er heldigvis ingen danseplink, men fullstendig lov til å sitte og skravle, og ta en øl eller to. Lokalet er herlig, det er store deler som er uten tak, så natteluften er med på å gjøre kvelden mye bedre med tanke på varmen og luften!

Resten av helgen skal sannsynligvis tilbringes på stranden om dagen med en bok i hånden, og konserter på kveldene. Jeg må innrømme at livet er ganske så søtt her om dagen! Rutinene har falt fort på plass, og hverdagen har alt kommet.

Siri, meg og Elise.

Ellers har alt gått veldig bra frem til nå. Det har vært overraskende lett å dele alt fra soverom, toalett, dusj og kjøkken. Så det er ut som at dette skal gå veldig greit!

Dagene her i Leon

Jeg tenkte det kunne vært greit å fortelle litt om forholdene mange av menneskene her bor i. Det er ganske så forskjellig fra Norge, ikke bare med tanke på et mer tropisk klima, men det er store kontraster i levesettet. Landet har de siste tiårene vært opplevd revolusjon, krig og naturkatastrofer i form av orkanen Mitch som brakte med seg store ødeleggelser i 1998. 70 % av veiene ble ødelagte, 23 900 hus ble borte og som følge av dette ble mellom  til500 000 og 800 000 hjemløse. Den dag i dag er det 39 % av befolkningen som lever i risikosoner, altså soner der de er utsatte for vulkanutbrudd, elver og orkaner.

En helt vanlig gate i Leon by!

I Nicaragua er det ca 48% som lever under fattigdomsgrensn satt av FN, til ca 2 USD om dagen, noe som tilsvarer rundt 12 norske kroner. I tillegg er det rundt 17% som lever i ekstrem fattigdom, noe som tilsier under rett over 1 USD. Dette er med på å føre til at hele 72,6 % av befolkningen ikke får dekket sine daglige basishov som vann, mat, helse og lignende. Noen urovekkende tall i forhold til fordelingen av godene her i landet. De 10 % rikeste i landet konsumerer 49 % av det totale konsumet, mens de 10 % fattigste konsumerer 0,7 %. Det er for vanskelig å sette seg inn i hvor store disse forskjellene er.

Abort er ulovlig i landet, og dersom en lege utfører en abort kan han/hun miste bevilgningen og bli straffet for dette. Seksualundervisningen i skolen er så og si ikke-eksisterende. Dette vil si at alderen for førstegangsfødende er lav, 19 år, og at det blir foretatt aborter i skjul.

Skolemessig er det obligatorisk med 6 års skolegang, men dette er "kun på papiret". Det er vanskelig å følge opp de som faller ut, og ettersom foreldre må kjøpe skoleuniform og bøker til barna, blir dette fort dyrt, og mange har ikke råd til å sende barna på skole. Det med skoleuniform er på en måte valgfritt, men så og si alle går med uniform, og elevene kan lett føle seg utenfor dersom de ikke går med uniform. 56 % fullfører 6.klasse, så det er en stor del av befolkningen som ikke har fullført 6 år på skolen. Alt dette er tall fra forelesning.

Velkommen-fest

Kontrastene til vår hverdag her nede er store. Vi jobber om dagen med å planlegge utflukter som Costa Rica-tur, Panama-tur, El Salvador-tur, havfiske og overnatting i jungelen. I tillegg har jeg tenkt til å jobbe som frivillig i et gatebarnprosjekt, som går på å hjepe barna med lekser, og så har vi lyst til å jobbe som frivillige i dyrehage. Så vi har nok å fylle dagene og helgene med. På fredag arrangerte Kulturstudier velkomstfest for oss, så da var det hæla i taket og god stemning. Ellers har vi prøvd å ha noen innekvelder, sånn for å så slappet av og lest litt mellom slagene. Selv lesingen har gått overraskende bra frem til nå, det er faktisk fristende å ligge ved bassengkanten og lese! Jeg hadde også satt av en dag til å jobbe med IKT-oppgavene mine mens de andre var på utflukt, nettet er veldig tregt når det er mange på samtidig, så jeg hoppet på muligheten ettersom jeg hadde vært på utflukten før. Det det hele resulterte i var at jeg tilbrakte hele dagen på å laste ned ett program, som per i dag fremdeles ikke lar seg laste opp. Så det var en smule bittert å ha skippet utflukten når dagen ikke brakte noe produktivt med seg.

Forelesningene er fremdeles helt suverene, og forholdet mellom lærerene og oss studentene er godt! Jeg er strålende fornøyd med oppholdet frem til nå! Nå bærer det snart avgårde på "romantisk" Valentines Day middag og quiz med 47 andre!

Fjorårets søteste bilde!

Skolestart!

God skapplass!

Etter den dramatiske natten ble det godt med litt søvn, og en god frokost før reisen bar avsted til Leon, der vi skal studere. Da vi kom til Leon på lørdag, etter en kjøretur på 1,5 timer, var det ufattelig varmt og klamt, så dette kan bli tøft i studietiden. Vi var blant de første som kom til hostellet vi skal bo på, Hostel Colibri. Her bor vi rundt 20 stykker, som deler alt fra dusjer, toaletter, kjøkken og oppholdsrom. Reglene er relativt strenge, men rettferdige. Klokka 22.00 slukkes lysene i fellesområdene, og det skal være stille i "huset". Her i Nicaragua sies det at man lever etter solen, man står opp med solen, og legger seg med solen. I tillegg er det egne uker for kjøleskapvask, og alle har ett ansvar for å sørge for ett rent og ryddig hostell. Frem til nå har det gått veldig fint. Catarina og jeg har fått et tomannsrom, som er relativt stort. I tillegg har vi både god skapplass, og speil på rommet, det kaller vi luksus her! Rommene er veldig varme, men vi har en gulvvifte som hjelper til å ta den verste varmen om natten. I tillegg lager den en fin durende lyd som holder oss med selskap hele natten!

Utsikt over Léon.

På søndag var det infomøte med alle studentene, lærere og alle som jobber bak i kulissene som står fra alt fra logistikk til det å hjelpe oss til å arrangere turer, medisinsk hjelp, administrative ting og mye mer. Vi ble også tatt med på busstur opp til et gammel fort med utsikt utover byen. Senere den kvelden dro vi en gjend til Bigfoot, ett annet hostell nedi gata for backpackere. Ettersom det var Superbowlsøndag var det fullt av folk, og god stemning. Dealen var enkel og grei, en pizza og to mojito for 140 cordobas, som tilsvarer ca 40-45 norske korner. Noe det går "mye" penger til vann, det går fort 3-4 liter om dagen, noe som er nødvendig for å fungere i varmen.

Utsikten fra lokalene våre på stranden.

Første skoledag var mandag 6.2. Her ble vi bedre kjent med foreleserne, som frem til nå virker veldig flinke. Vi har en seminarleder, Beate, som leder seminargrupper for oss ett par ganger i uken. Her har hun delt klassen i tre, så vi er 12 studenter som skal jobbe tett sammen med alt fra pensum til ulike cases. Beate skal være med oss hele tiden, mens foreleserene, som underviser hele klassen samtidig, kommer i treukersperioder. Foreleseren for de første tre ukene legger vekt på positiv pedagogikk/psykologi og er flink til å la oss studentene få snakke underveis i forelesningen for å aktivere alle. Hvis resten av foreleserene lever opp til forventningene som nå har blitt bydg opp den første uken, skal dette bli ett riktig så bra kurs.


Spanskkunnskapene er rustne, men det kommer seg vel etterhvert. Det meste kan forklares med kroppsspråk og et "tegnsspråk" for å forklare. Catarinas reiseparlørbok er godt likt!

Tirsdagsmøte.

Slik det ser ut fremmover har vi studiedag på onsdager, og noen fredager. Vi har blitt introdusert for et hotell som lar oss bade i bassendet og henge der for den nette sum av 35 kroner dagen. Så det å kunne lese pensum ved bassenget og ta seg en dukkert i ny og ne er ikke så verst. Iallefall ikke når vi skal gjennom rundt  3000 sider pensum på under 3 måneder. Vi kommer sannsynligvis til å bytte på to studiesteder mens vi er her. Frem til nå har vi hatt forelesninger i et lokale ved stranden (uten aircondition, jeez!!), men vi håper på å få noen av forelesningene på universitetet i byen (MED aircondition, jej!!).

Klasserommet vårt.

I tillegg er det et studiesenter til på stranden der spanskstudentene har undervisning. Her blir vi også servert lunsj, og har god plass til å oppholde oss på. I tillegg har vi informasjonsmøter her, og utdeling av kokosnøtter til personer som har gjort noe for å utmerke seg, enten som en flause, noe positivt eller har gått på en smell.

I Nicaragua må man ofte har god tålmodighet når man er ute og spiser. Flere av restaurantene har en komfyr på kjøkkenet som blir brukt til å lage mat til alle gjestene, og ofte kun en kokk, så ventetid må beregnes. Dette spesielt når vi komemr i grupper på 6-8 stykker. Det går fort en time - halvannen før maten kommer, så vi må nesten sette av en hel kveld! Mens på en av tapasrestaurantene i byen gikk det derimot litt raskere, så det kan vel variere litt fra sted til sted.

Jeg har iallefall kost meg mye de første dagene. Tidsperspektivet mitt er nok litt i off-modus, for jeg har vanskelig med å forstå at det kun er noen dager siden vi landet i Managua. Det skjer mye hver dag, så hver dag blir fort vedig lang.

Managua, Nicaragua!

Det å skulle komme seg ut av landet Cuba var ikke gratis som i de fleste andre land. Slitne og en smule lei etter mye sykdom fant vi ut at vi måtte betale en god slant, bare for å kunne komme oss ut av landet. En litt dårlig start på reisen til Nicaragua, men det skulle fort bli bedre. Etter en mellomlanding i El Salvador, kom vi frem til Nicaragua 20.30 lokal tid fredag. Etter en rask utsjekking og taxitur kom vi frem til hotellet for natten.

Hotellet er helt fantastisk! De ansatte behandler oss som prinsesser, og vi er sannsynligvis de blideste gjestene som har vært der på lenge. Vi smiler og ler konstant, etter en uke i litt "dårlige kår", er dette som å komme til hotellhimmelen! I går kveld, det er lørdags morgen nå, skulle vi gå og kjøpe oss noe å spise 200-300 meter unna, det fikk vi ikke lov til, så vi ble eskortert i taxi frem og tilbake, så bar det opp på hotellrommet med middag i hver vår store seng foran TV. Managua er ikke kjent for å være en spesiell trygg by, det fikk vi merke på kroppen i natt, da vi plutselig hørte noe som minnet om skudd. Deretter kom det 6-7 bilder med sirener, og ambulanse. Vi er ikke helt klar over hva som har skjedd, men det var mye greier rett utenfor vinduet vårt her i natt. Vi er relativt glade for at vi da var trygt på hotellrommet, og at byen vi skal bo i er ett stykke herfra, og av en helt annen sort!

Himmelrike!

"Ring, ring"

 I dag har dagen kommet da vi skal dra til Leon, byen vi skal bo i de neste tre månedene. Vi skal se rommet vårt, møte de andre studentene og endelig pakke ut av koffertene!

Dæven, Cuba!

Vel, da har vi tilbrakt en uke i Havana, noe som har vært en helt sprø opplevelse. Jeg var ikke helt sikker på hva jeg kunne vente meg av byen, men det var iallefall ikke slik jeg hadde sett det for meg. Havana er det jeg vil kalle en "styggpen" by. Dette fordi bygningene, til tross for vakker arkitektur, er skitne og slitte, det lukter mye urin og andre spesielle lukter og mye fattigdom som preger byinntrykket. Men samtidig har byen en utrolig sjarmerende side. Bygningene er vakkert dekorerte, det kjører gamle kule biler rundt om i gatene, det er en hel haug av statuer og monumenter rundt om i byen (i hovedsak av menn på hester) og stemningen er flott.

Men vi tar det fra starten av. Koffertene her representerer livet mitt de neste tre måndene. Torsdag 26.januar var den flotte Ellen så snill og huse meg i Oslo siste natten før avreise. Ikke bare det, men dama vartet opp med snasen frokost 02.00 på natten. På veien møtte jeg Catarina og sammen satte vi avsted. Etter en skikkelig heisatur (Oslo - Frankfurt - Toronto - Havana) kom vi frem til Havana, Cuba. På flyplassen var det klamt, varmt og trangt En dårlig kombinasjon for to trette hoder. Passkontrollkøen som møtte oss gjorde det ikke akkurat bedre. Kø så langt øye kunne se, uten en form for organisering av køen. Alle sto og presset på. Dette førte til at vi sto godt over en time,  Da vi kom frem til hotellet ble vi fulgt opp av rommet av en iherdig kar som bar bagasjen vår opp og hjalp oss på plass. Da det var på tide å lukke døren sto han der bare og smilte. Ettersom vi kun hadde store sedler ble det dårlig med tips i denne omgang, noe som falt dårlig i smak, og vi sto igjen med en litt klein følelse. En kinkig start på oppholdet.

Hotellrommet vårt har vært helt greit, men med ett par artige særheter. Det å kunne lukke dodøren for eksempel har vært umulig, vi har derfor improvisert og hentet en flaske rum fra minibaren som vi har brukt for å holde døren igjen. Etterhvert som man blir litt varm i skjorta var ikke flasken lenger nødvendig. Kjøleskapet var ett kapittel i seg selv. Aldri før har jeg sett noe så lite, lage så mye lyd! En during uten like! Og med en heis som lever sitt eget liv, har dette vært ett hotell med mange overraskelser, både på godt og vondt :) 

De første dagene var fulle av inntrykk, og ikke minst varme. Vi bestemte oss for å hoppe på en sightseeingbuss som ekte turister seg hør og bør for å se byen, og tilbrakte de første dagene med å vandre rundt i byen, spasere ved vannet og se Old Havana. Sistnevnte var skikkelig flott. Men når man trasker rundt hele dagen blir det fort varmt. Og akkurat mens vi "klaget" på hvor varmt det var, dukket det opp ett svømmebasseng rett ogg av ingenting, som en sval oase i hjertet av Havana. Vi tilbrakte ett par dager ved bassenget og ladet opp batteriene.
 

Ettersom Cuba og USA ikke har det beste forholdet, er det like amerikanske varer å finne på Cuba. Den første kvelden bestilte vi to Cola, og endte opp med ett glass med isbiter og en kaffe. Vi fikk istedet smake på "CubaCola", som igrunn smakte rum. Jeg har en liten følelse av at dette ikke var en språklig misforståelse, men en pen måte å si at vi serverer ikke Cola på :)

På forhånd var jeg klar over at det i Havana er en kultur for lokale å oppsøke turister for å slå av en prat, og gjerne ta en tur på cafe, restaurant, bar, m.m., sammen (der du sitter igjen med regningen). For mange er dette en hyggelig opplevelse, men vi opplevde det som slitsomt i lengden. Og det merkligste av alt, alle vi snakket med hadde vært i Oslo, om dette stemmer er nok usikkert, ettersom Oslo ikke er verdens navle. Og når vi omsider fant ett supermarked ble vi spurt om å kjøpe alt fra morsmelkerstatning og rum til de lokale som kontaktet oss. På den andre side var det ikke alle steder vi ble godt mottatt som turister, vi har blitt stuet inn i hjørnet på restauranter, gang på gang blitt ignorert i køen på supermarkede.

Vi har proppet i oss melkesyrepiller for å holde oss friske, men det skulle være forgjeves, for vips, så lå vi der syke begge to. Ett par av dagene sov vi oss forbi middagstiden med 12-14 timers søvn, og lå rett ut! Catarina presterte tilogmed å svime av ved bassenget, og som krona på kransekaka fikk hun en liten klatt fra en fugl på armen mens hun lå og pustet ut etter fallet. Da var det tilbake til hotellet, og den eneste engelske tv-kanalen. VH1! Jeg har sett min dose reality-tv på en livstid, men er til gjengjeld fullstendig oppdatert på T.I.&Tiny, MobWives og alle typer 40 countdown of.... You name it! Til gjengleld gav magesyken oss en fin unskyldning å si til litt for pågående menn på gata, de backet glatt unna!

Jeg slenger med litt bilder, så får dere se litt hvordan det er her!

I Old Havana.

Borg ved Havana.

Old Havana (og gretne damer)

Barkveld!

Taxi!

Restaurant med flott utsikt!

Siste kvelden i Havana

Vi har det altså bra, og vi lever og vel så det! Vi har hatt flere koselige kvelder ute, med mye live-musikk og har fått opplevd Havana på nært hold. Ganske kult!

Nå er det Nicaragua neste!