Praksisstart, skolearbeid og hvordan det er å bo her i Leon

Et av klasserommene

Om Projecto Barrilete
Praksisstarten kom som ett hardt slag i ansiktet. Dagene vi har i praksis er tunge, for det er så mye nytt å forholde seg til, samtidig som språkbarrierer og et høyt støynivå tar på. Til tross for at jeg har en måneds erfaring med praksis her i Nicaragua, er det store forskjeller mellom ungdomskoleelever og barn i alderen 3-5, så nye inntrykk kommer hele tiden. Jeg hadde først valgt praksisplass på en skole, men byttet etter et par dager til et frivillig arbeid om heter Projecto Barrilete. 

Kjøkkenet

 Barrilete ligger i den fattigste bydelen i Leon, og mange av barna som går her kommer  fra familier der narkotikamisbruk, fattigdom/arbeidsløshet, misbruk og mye annet påvirker hverdagen til barna. Barrilete har en grunnleggende visjon om at kjærlighet skal være et hovedmoment i denne "skolen". Barna får servert ett måltid her mandag-fredag, i tillegg til undervisning. Maten er det samme så og si hver dag, ris og bønner. Dette er det ulike organiasjoner som står for rundt om i Leon. På morgen, da jeg har min praksisperiode, er vi omtrent 80 barn, fordelt på tre små mur-rom.Tilfeller som at vannet plutselig forsvinner er typisk for deler av Leon, spesielt de fattigste delene. Det å ikke kunne dele ut vann til tørste barn føles grusomt, særlig ettersom klasserommene blir som varme kokekar nå som varmen generelt sett ligger mellom 38-42 grader og kroppen trenger mye væske. Både barn og voksne blir slitne i hode og kropp, og det er mange svette barnenesetipper inne i klasserommene. Vi har også fått to tolker som er med oss disse ukene, noe som kommer godt med! Denne uken skal vi også på hjemmebesøk til noen av barna. Hun som driver Barrilete vil vi skal se under hvilke forhold barna her lever i. Det er ikke en dag jeg gleder meg til, det er lett å føle at vi kommer som "observatører" som skal se på hjemmene til mennesker som lever i enorm fattigdom. Det vil uansett bli en sterk, og minnerik dag, men jeg må si at jeg gruer meg veldig.

Hverdagen og det å bo i Leon

Et typisk nicaraguansk "gatekjøkken". 

Hverdagen er både lik og annerledes enn hjemme. Annerledes fordi her er man uten mulighet til å være alene, vi deler alt fra doer til soverom, og privatlivet har forsvunnet for lengst. Det å sminke seg regelmessig er en "luksus" som er overflødig, og jeg har en konstant følelse av å være skitten fordi sandkorn blåser rundt meg hele tiden og fester seg på klær, kropp og ting. Vann er som nevnt et problem til tider, også et artig fenomen når toalett deles, trenger ikke si mer. Internett har også tatt seg litt fri nå i perioder, det varer sannsynligvis ut måneden, ettersom det blåser sandstormer utenfor byen som påvirker nettet. Men samtidig er hverdagen lik fordi vi gjør mye likt, vi går på cafe, vi går på kino (med air-condition!!!), vi går på skole og vi planlegger ting i helgene.

Jeg må fortelle litt om det å gå på supermarkedet for å handle. Det nytter for det første ikke å gå på supermarkedet om du har dårlig tid. Det å stå i kø, selvom det bare er 4-5 personer før deg, kan ta opptil 15 minutter. Alt tar tid, oppgjøret kan plutselig taes, bekjente møtes og prater og tid må man være tålmodig med. Dette kan være en av grunnene til at det iblant er smaksprøver på øl i butikken. Norges rake motsetning, ikke bare reklameres det for øl på plakater, her skal det også smakes!
I Leon er det ting som skiller seg fra hjemme, blant annet;

Bak denne porten bor vi!

• drikkevannet er lunkent og kommer fra flaska på gulvet ved nattbordet
•  praten om været er ikke bare for å slå igjen dødtid med prat
• du vet at uansett hvor mye du klager på varmen, finnes det noen innen 100-meters omkrets som har det verre enn deg (dette selvom du er kliss klass svett og klam).
• taxien koster mellom 4-5 kroner
• mennene slenger kommentarer etter deg, enten de er 7 eller 70, gjerne etterfulgt av en sjarmerende smaskelyd
• mennene sykler kjæresten sin i "damesal" foran på sykkelen
• folk henger i gatene hele døgnet
• alt er selvsagt mye rimligere for oss med norsk lønn
• ting går ikke alltid etter planen. Brå bytter av undervisningslokaler, busser som ikke dukker opp
• leggetiden er mye tidligere enn hjemme, men samtidig starter dagen mye tidligere og
• I tillegg er en matforgiftning her og der et hyppig tilfelle
• kvinnedagen blir så kraftig feiret (av enkelte) at vårt undervisningslokale plutselig var tilskuere til en stor fest på utsiden (midt på lyse dagen)!

Kirken har en stor plass her i landet.

Dette er bare en liten smakebit av det som er annerledes, det er mye (MYE) mer jeg ikke kommer på akkurat nå. Men den nicaraguanske livsstilen er på en måte ganske behagelig, det går mye i "mañana, mañana", og ting her går i et veldig rolig tempo.

Vi har funnet ut at det å sette seg på en cafe er en god avveksling til alt som skjer ellers i hverdagen. Spesielt nå som vi i tillegg til praksis hver dag har både forelesninger og seminargrupper, så cafe-besøkene har vært med på å løfte en trett og sliten dag. I tillegg er vi flinke til å samles til middag på kvelden, lenge leve det sosiale livet! Virkelig, fra morgen til kveld! Og når vi kommer hjem om kvelden, og har lagt oss til å sove, da kan vi høre vår snorkende nattevakt lang vei. Det er en merkelig trygghet i den lyden!

Skolearbeidet blir i stor grad gjort på cafeer med air-condition. Jeg opplever å nesten ha et lidenskapelig forhold til steder med air-condition, og dersom de i tillegg har nett-tilgang, ja da er jeg forelsket! Jeg er av den optimistiske sorten som fint synes det burde la seg gjøre å ta fag på Høgskolen i Vestfold samtidig som jeg studerer her, sånn for å komme litt fortere frem til "adjunkt med opprykk"-tittelen. Det kan diskuteres om hvor lurt det er. I helgen har jeg vært skrekkelig misunnelig på de som har vært på stranden/ved bassenget, mens jeg har sittet og jobbet med en digital læringsressurs (med html av alle verdens vanskelige ting). Jeg har rett og slett vært litt forbanna, for jeg har slitt med å få det til. Til gjengjeld var gleden stor da jeg søndags ettermiddag var ferdig med nettsiden, og når jeg vet at det kun er to oppgaver til og eksamen i IKT-faget så er jeg glad, skikkelig glad! Det ser ut som at det går veien!

I dag, tirsdag, er det igjen klart for quiz. Laget "Leon's Løvinner" er klare for revansj!