Vend i tide, det er ingen skam å snu!

Det brukes ulike reiseregler i ulike sammenhenger, jeg kjenner mange av disse på kroppen daglig, og dette er de reglene jeg setter høyet;

• vis respekt for natur- og kulturarv
• ha god tålmodighet, synet på tid er ikke likt overalt
• ta hensyn til lokal skikk og bruk
• ta deg god tid til å se det du vil
• spør om lov før du tar bilder (så viktig!!!)
• gi ikke penger til tiggende barn (dette høres brutalt ut, men dersom barna får penger når de tigger kan dette bidra til at de ikke går på skolen, og pengene går ofte ikke til barna selv)
• husk alltid å ha med pass og visum (du kommer ikke så langt uten)
• meld fra hvor du skal reise
• lytt til erfarne reisende
• vend i tide, det er ingen skam å snu

 Sistnevnte fikk vi kjenne på kroppen da vi natt til fredag  la på vei inn til Managua, Nicaraguas hovedstad, der vi skulle ta bussen til San Miguel i El Salvador. Vi ankom busstasjonen og gjorde oss klare til å sjekke inn da vi opplevde å få ganske annerledes informasjon i skranken enn det vi hadde fått da vi bestilte billettene. Dette gjaldt både når bussen gikk tilbake fra El Salvador, og hvor vi måtte vente. Det var uvisst om bussen skulle dukke opp 04.00, 04.30 eller 05.00, og om vi måtte vente alene ute langs gaten, eller om det var enn busstasjon der med mulighet for å vente inne. Da begynte magen å krible, og nervene å bli litt spente. Det å kanskje skulle vente alene ute, midt på natta, i ett av de landene i verden med høyest drapsrate, var ikke noe vi var særlige lystne på.

Det ble altså ikke noe tempel i passet fra El Salvador!

Det ble naturlig å spørre om det var trygt for oss å reise til El Salvador, mannen i skranken svarte nølende at han trodde det skulle gå bra, men ville forsikre seg med en annen. Også denne mannen sa at han trodde det skulle være trygt. Vi tolket det slik at mennene var veldig skeptiske til at vi skulle dra alene. Vi beygynte da å bli en smule skremte, og ble sittende en stund å tvinne tommeltottet.  Men vi satt der og tenkte så vi bilde av en plakat for en by som heter Granada (i Nicaragua). Dette er en by vi har hatt lyst til å besøke, og vi konkluderte med det at det var bedre å dra til Granada og føle oss trygge, enn å dra til El Salvador med uvisshet om hvordan hjemreisen kom til å bli. Sure penger, men enkelte ganger hører man på magefølelsen.
 
Granada

Klokka 07.00 ankom vi Granada etter en 45-60 minutter busstur

(til hele 5 norske kroner). Stuptrette og slitne som vi var gikk vi inn på første og beste hotell, og spurte om et rom. Resepsjonisten hadde forståelse for at vi ville sjekke inn før 14.00 som var den opprinnelige innskjekkingstiden, og 15 minutter senere lå vi i hver vår prisesseseng, med dyne og mange puter. Sengestandarden var stikk motsatt fra det vi er vant til! Vi var i andre ord i himmelen! Etter noen timers søvn gikk vi ut, og hva er det første vi møter på, joda, en skikkelig fin gjeng fra klassen vår!

Nede ved kaien

Hest og kjerre så langt øyet ser!

I Granada fant vi på litt av hvert. Langs hele Parque Central, altså hovedparken (som i tillegg lå rett utenfor hotellet vårt), var det fullt av hester med kjerrer som  ville frakte turister rundt om i byen. Vi ble litt overrasket, ettersom Leon ikke er en by med noe særlig tilretteleggelser for turister på samme måten. Granada er hetl klart mer turistifisert. Vi hoppet i ei kjerre, og ble tatt med på en fin tur rundt om i byen, og nede vei kaien. I ett lite øyeblikk fikk vi den bisarre følelsen av å være turist i "vårt eget land".

Videre i byen hadde vi blitt anbefalt et "sjokolademakeri/fabrikk" av jentene vi møtte på. Så turen bar dit. Sjokoladefabrikken inneholdt en cafè, et sjokolademakeri der man kunne betale for et kurs på halvannen time i sjokoladelaging og en hel haug av designertoler plassert rundt omkring, et ganske kult sted! Vi bestemte oss for å ikke ta et sjokoladekurs, men heller gå rundt og se på alle stolene, de var merkelig fascinerende!

I Granada er det også en gruppe blinde og døv-stumme som lager hengekøyer. Dette er nok mest utfordrende som blind (ren logisk tankegang), men det så ikke ut til å være et hinder. Hengekøyen på bildet her er helt enormt stor, og hadde sikkert rommet halve ped.klassen vår!

Finfin jentegjeng!

Ettersom vi fremdeles var litt slappe i kroppen bestemte vi oss for å gå tilbake til hotellet og hvile bittelitt før vi skulle møte resten av jentene ute for en middags-date. Da vi kom opp på hotellet skjedde det noe helt fantastisk, rettere sagt magisk. Etter å ha dusjet i kald dusj med dårlig trykk i omtrent 7 uker, fikk nå nå kjenne hvordan det var å ta en varm dusj, men god stråle! For en fantastisk følelse! Men når sant skal sier er ikke varme dusjer noe av det vi går rundt og savner i hverdagen. Det har vært overrakende lett å omstille seg til "Nica-rutiner" både med tanke på boforhold, skolemessig og det faktum at vi bor så mange sammen. Men det skal sies at det ikke var så dumt med en varm dusj!

For å gjøre en allerede lang historie kort, vi møtte resten av jentene til middag på kvelden på en restaurant med asiatisk preg. Vi tok tidlig kvelden, og koste oss med TV på hotellet da vi kom hjem (det vil si, Catarina så på TV, jeg sovnet som en stein, klokka var tross alt over 22.00)! Døgnrytmen er ganske annerlede her. Vi er tidlig oppe, forelesningene begynner om regel 07.30, men nå som vi er i praksis først starter ikke dagen før 08.00, luksus! Til gjengjeld slutter ikke dagen etter praksis, vi er så heldige at vi får benytte masse tid på skolebenken for å bli skikkelig smarte til eksamen!

Marked i Granada med ubestemmelige lukter.

Bursdag
Jeg har offisielt rundet 24 år. Fordelen med å være i et land som ligger 7 timer etter Norge i tid, gjør at jeg har hatt to kvelder på rad med bursdagsgratulajoner. Helt fantastisk. Men det beste av alt, den flotte Catarina hadde stelt i stand overraskelesfest/middag for meg! Middagen jeg trodde skulle være rolig og med 5-6 andre jenter ble plutselig mer folkefull, og jeg ble ønsket velkommen med både fløyter og bursdagskrone. Ikke verst! I tillegg sto Catarina for en herlig tale, som attpåtil rimet. For en flott kveld!

Vi har vært heldige og kommet i et flott kull, studentgruppen er veldig bra. Det vises særlig på oppmøtet på quizkvelder og andre arrangementer i regi av Kulturstudier. Men ikke minst alt vi finner på uten om skolesammenhengen. Det er alltid noen å prate med og henge med. Alenetid blir det ikke mye av, men innimellom er det deilig å snike seg avgårde på cafe med en bok eller to, men ettersom det er få cafeer her i byen, blir det fort fullt av de norske studentgruppen. Heldigvis er det ikke den verste gjengen å være med!

Et flott bursdagselskap! (+ Olafur som sto for fotograferingen)!

Praksis
I slutten av forrige uke dro vi på husbesøk til noen av familiene som har barn i Barrilete. Vi dro tre og tre studenter sammen i grupper, med tolk og bestyreren av senteret.Vi besøkte tre hjem, som alle var forskjellige. Jeg vil ikke utdype noen av beøskene spesielt, men generelt sett kan jeg si at levestandarden i hjemmene er langt under gjennomsnittet, og at det er vanskelig å forestille seg forholdene disse menneskene lever i. Denne uken har vi hatt samtaler/intervjuer med tenåringer som bor på Barrilete av ulike grunner. Her blir de hjulpet til å ha en strukturert hverdag, der de har plikter som skal gjøres, og på denne måten får en stabil og forutsigbar hverdag. Til tross for at vi ikke har hatt så mye med tenåringene å gjøre, var de fast bestemte på at de ville arrangere en hadet-fest for oss på fredags ettermiddag, som er siste dagen var i praksis. De har ikke penger, men vil lage en fest ved å vise oss hva de kan av dans, sjonglering, DJ-kunnskaper og mer. Det er med på å vise at man fint kan arrangere en sammenkomst uten at det trenger å koste.

 Skole og slikt

Vi trenger noen pusterom innimellom alt som foregår

Dramatisering i praksis.

om dagen, så overraskelsesting er helt toppers! Nå er vi inne i siste praksisuken, og det blir deilig å ikke skulle ha tett program fra 0800-16.00 så og si hver dag. Leselyten er ganske minimal når vi da kommer hjem ute på ettermiddagen, noe som er dumt ettersom pensum er såpass stort.

Denne helgen reiser vi ogå til Esteli på studietur. Der er det fullt opplegg med forelesning lørdag og søndag. Veggmalerier som sammensatt tekst står på programmet, jeg gleder meg som et barn til å komme tilbake til byen jeg var i i fjor! Jeg er med andre ord veldig spent!