Costa Rica!

Dagen før vi reiste til Costa Rica bestilte vi bussbillett til Panama i påsken, all fritid skal bruker fullt ut. Det blir en LANG busstur, med ett par grenseoverganger, og mange timer i bussetet. Men samtidig er det veldig artig å kunne si om 40 år, at da jeg var i midten av 20-årene tok jeg buss fra Nicaragua til Panama. Det er faktisk litt stort! Samme kveld var jeg på foredrag om abortlovene og seksualopplysning her i Leon, i regi av Kulturstudier. I Nicaragua er abort forbudt, tilogmed i de tilfellene der kvinnen har vært voldtatt. Det var et veldig sterkt foredrag som gjorde inntrykk på mange av oss. Kvinnerettighetene er på denne måten ikke like de vi er vant til hjemme i Norge.

Men over til Costa Rica. Turen begynte onsdag morgen klokka 04.00. Det sier seg selv at vi var da ganske trette. Etter en taxitur på halvannen time inn til Managua hoppet vi på bussen til Liberia, Costa Rica. Pensumbøkene lå pakket i sekken, vann i store mengde medbrakt og iPoden (som forøvrig er gull verdt) var fulladet. Alt lå til rette for en knall busstur! Man lærer fort hva som bør være med på tur, kanskje sesielt i Mellom Amerika.
 Veska inneholder så og si alltid følgende:

• antibak (ja mamma, jeg passer på håndhygienen)
• klenex (toalettene er ikke alltid utstyrt med papir)
• vann (det er ikke alltid du vet når neste sjanse til å kjøpe vann er)
• müslibarer, yoghurt, nøtter eller annet fast føde
• iPod (bussturer og iPoden går hånd i hånd)
• penger
• solkrem
• kamera
• notatbok (du vet aldri hva du må notere i en fei)
• og en liten samling av andre nødvendigheter

Noe av stranden

Ikke feil bakgrunn om morgenen

Etter å ha tilbrakt noen timer på bussen var det passkontroll på grensa til Costa Rica. Det tok sin tid, tålmodighet er en dyd her. Venting er en naturlig del av hverdagen, enten i køen på supermarkedet, når vi venter på maten når vi er ute og spiser, venter på at nettsidene skal laste seg opp (det er litt tregt nett på hostellet), vente på buss og mye annet.Vi fikk iallefall satt oss på bussen etter en stund, men det skulle ikke vare lenge. 5 minutter senere var vi på andre siden av grensen, og en ny kontroll ventet oss. Men tålmodige som vi nå (snart) har blitt, gikk vi av bussen igjen og stilte oss i nok en kø. Vi kom oss iallefall frem til Liberia i Costa Rica til slutt, der vi tok taxi videre til en kystby som heter Tamarindo. I Tamaindo ventet hostellet på oss, med skjev seng og gekko i dusjen. Alt har sin sjarm.

Tamarindo er et lite feriearadis for amerikanske turister, noe som er uvant for oss som har levd ganske skjermet for turister de siste ukene. Men det bidro til å skape en feriestemning. Tamarindo er generelt sett dyrere enn Leon, noe vi merket ganske fort. Og med valutaregning som er totalt forskjellig fra Nicaragua var det vanskelig å holde tunga rett i munnen. I Nicaragua heter valutaen cordobas og 10 cordobas tilsvarer omtrent 2,50 norske kroner. I Costa Rica derimot var 10 colon (deres valuta) det samme som 0,1 norske kroner. En smule forvirrende!

 

Dette er faktisk en helt ekte slange!

Etter at vi kom frem på onsdag hang vi litt på stranda før vi gikk ut og spiste, og deretter tok tidlig kvelden. Vi ladet dermed opp til neste dag som kun bestod i å jobbe med brunfargen (som nå faktisk har kommet seg litt). På torsdag endte vi opp på en katamaran med åpen bar ute i Stillehavet. Etter å ha kjørt en stund kom vi frem til en øde strand der vi kunne padle kajakk, snorkle og bade. Ganske så fantastisk! Det som var mindre fantastisk var at vi så en slange i vannet. Ja det er sant, en sort og gul ekkel slange. Den dukket opp ca 5 minutter etter at alle hadde gått ombrod i båten. Den kveilet seg fast rundt tauet til ankeret, og var igrunn ganske så fæl. Godt den kom etter vi var trygt over havflaten!

Katamaranen!

Etter denne pausen ble plutselig båten, som frem til nå hadde vært veldig rolig, forvandlet til en party-båt! Ølen ble servert raskere, og damene på godt og vel 60-70 tok seg mang en svingom ute på gulvet. Et par av de var så søte at vi møtte de senere den kvelden for å ta en drink og skravle litt. Denne fredagen hadde vi også vært nøyaktig 4 uker på reisefot, så 1/3 av oppholdet er unnagjort. Det hele går alt for fort, det er fremdeles mye igjen som skal gjøes, leses og sees!

Da lørdagen kom var det endelig klart for zip-line! Langt inni skogen var det lagt opp til et zip-line paradis. Trærne var fulle av wire, og guidene forklarte fort hvordan dette skulle gjøres, så da var det bare til å sette utfor! Den lengste av wirene ble det sagt at var over 400 meter, så vi fikk slengt oss skikkelig mellom trærne. På turen så vi også en hel del dyr, store iguanaer, flaggermus som hang opp ned og sov (akkurat som på tegnefilm), ekorn og masse fugler. Det var en helt fantastisk opplevelse!!!

Gruppen vi var med

Høyt oppi lufta!

På stranden, under palmene! Fire uker på reisefot!

Dinken som ble har fått navnet "suicide".

Da vi skulle tilbake til Leon hadde vi fått beskjed av busselskapet om å møte bussen 09.00 i Liberia. Vi måtte relativt tidlig opp, og hoppet i en taxi. Da vi kom frem var vi igrunn klare for å hoppe på bussen og sove litt. Bussen var litt forsinket, og da den endelig kom og vi gikk bort med billettene våe fikk vi streng beskjed om at vi IKKE kom på den bussen! Det kunne vi bare glemme, vi måtte vente på neste, for vi var ikke på listen hans. Forskremte og engstelige ble vi stående langs veien og mens jeg gikk for å kjøpe ei flaske vann, var det en som hadde prøvd å stjele vesken min som lå ved beina til Catarina mens hun satt og ventet. Jeg var borte i to minutter, det er ikke mer som skal til. Heldigvis er reisefølget mitt rask som bare det, og hadde snudd seg og fått dratt vesken min til seg. Takk og lov for det, for i de vesken lå lommebok, bussbillett, kamera, data, pass, penger og mye mer som det hadde vært veldig vanskelig, om ikke umulig, å få erstattet. Mennene hadde sannsynligvis observert oss, og ventet til jeg hadde gått avgårde. En ganske slu måte å prøve å rane folk på! Klokka 11.00 kom bussen, og da var navnene våre på listen. Vi var da ganske lettet! Som på nedoverveien ble det en del venting på gensen, men ventetiden var uten tvil verdt de flotte datene i Costa Rica. Et artig fenomen her i området er at bussen/bilen plutselig må stoppe på grunn av en kuflokk elelr lignende i veien, en kusk som er for full til å styre kjerra si, eller rett og slett har sovnet så resten av trafikken må tilpasse seg hans kjøring og vike unna. Det er ganske spesielt!


Vel tilbake i Leon ble det tidlig kvelden, og rett tilbake på skolebenken på mandag. Studiet er intenst, og praksis begynner til uken. Det betyr ikke bare at vi er i praksis, men at vi har forelesninger og seminar etter praksis flere dager i uken, vi hviler ikke på laubærene! Men foreleserene og seminarlederen vår er dyktige, og jobber med å lose oss godt gjennom pensum!